| source: http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/arkiv/okt_97.htm | Ansvarlig: Martin Ystenes © |
Sprøytvarslerens arkiv,
|
Oppslag i oktober 1997 |
|
|
Ti på topp
ArkivOm sprøytvarslerenOpp til hoved-menyen |
På første side står: Japanske forskere slår fast at dieseleksos er årsak til at folk i storbyer får lungekreft langt hyppigere enn andre. (min utheving)
I artikkelen står det langt mindre kategorisk: Japanske forskere hevder at diesel-eksos fører til at folk som bor i storbyer langt oftere får lungekreft enn andre.
Til slutt kommer en direkte referanse: Personlig tror jeg det er en nær sammenheng mellom økningen av lungekrefttilfeller i områder med stor tungtrafikk og innånding av kreftfremkalende stoffer, som for eksempel 3-nitrobenzenthrone, sier kjemikeren ... som har ledet prosjektet."
M.a.o.: Et personlig synspunkt blir plutselig til at det er slått fast. Jeg synest ikke det er overbevisende at journalister ikke ser forskjellene mellom disse formuleringene.
Når selv aviser som Aftenposten er så sleivete med presentasjonen av miljøsaker, er det godt å se at Christian Rostock, Bellona sin kjemiingeniør, kan bringe det ned på jorda:
Som enkelt-komponent tror jeg det er farligere for et menneske å røyke en sigarett enn det er å puste inn diesel-eksos. Når han samtidig påpeker at det er et reellt miljøproblem, så illustrer han det faktum at man ofte er nødt til å kunne ha to tanker i hodet samtidig når man diskuterer miljøsaker.
(Aftenposten skriver også at det er det amerikanske tidskriftet "New Scientist" som publiserer forskningsresultatene. Det er feil. "New Scientist" er ikke et publikasjons-tidsskrift, og det er britisk, ikke amerikansk. Å publisere resultater betyr for en forsker å offentliggjøre dem - normalt i et fagtidsskrift - aller helst i en artikkel som er vurdert av andre forskere for å finne ut om den er faglig holdbar. Det "New Scientist" gjør er å formidle de allerede publiserte resultatene for et bredere publikum. For de fleste vil nok dette oppfattes som flisespikkeri, men for den som arbeider med forskning er denne forskjellen meget viktig.)
30. oktober, 1997
Nok en gang ble det referert til et eksperiment hvor en healer klarte å påvirke kreftceller i et reagensrør. Jeg har ikke sett artikkelen, men jeg vil likevel ta sjansen på å avvise konklusjonen som tøv, i alle fall hvis den presenterer resulatet som bevis. Hvordan kan man avvise noe som tøv når man enda ikke har sett det? Fordi man vet hvordan vitenskapen fungerer.
I vitenskapen finnes det naturlover. Disse naturlovene er ikke gudegitte, men de er bekreftet gjennom et stort antall studier, og de har motstått en rekke forsøk på å bevise at de er feil eller mangelfulle. Det hender at noen av disse angrepene lykkes. Visse studier rundt århundreskiftet kunne tyde på at Newtons gravitasjonslov ikke var fullstendig, og det viste seg at lyshastigheten ble oppfattet lik uansett hvor fort du selv beveget deg. Senere er Newtons lover erstattet av Einsteins relativitetsteori, selv om Newtons lover fremdeles er en god nok beskrivelse for de aller fleste dagligdagse situasjoner.
Slike endringer av naturlovene er de største sensasjonene innen vitenskapen. Enhver oppdagelse som strider mot en naturlov er garantert å få stor omtale i vitenskapelige tidsskrift. Vel og merke hvis studien er overbevisende. Selv aviser og TV-stasjoner vil kaste seg over det. Observasjonen om at healere kan påvirke kreftceller i laboratorium har ikke nådd disse tidsskriftene, og jeg har heller ikke sett den omtalt i media, selv om det ville være en langt større sensasjon enn relativitetsteorien. Derfor er det helt klart at studien ikke blir betraktet som bevis, ikke en gang som et sterkt indisium.
At healeren som satt fram påstanden ikke helt vet hva vitenskap er, ble illustrert da han trakk fram en nylig publisert studie som tok for seg 150 artikler om homøopati. Studien konkluderer med det ikke er mulig å si fra disse artiklene at homøopati fungerer, hovedsaklig fordi mange av dem ikke holder mål vitenskapelig. Dette ble av healeren presentert som en indisium på at slike metoder fungerer, fordi det var mange av de ikke "helt holdbare" artiklene som tydet på det.
At en vitenskapelig studie ikke holder mål betyr ikke at den er et "halvgodt bevis". Usikre studier kan gi hint om at det finnes effekter som er verdt et nærmere studium, særlig hvis man finner en uventet effekt som ikke enkelt kan bortforklares. I noen tilfeller kan slike studier gi grunn til å se nærmere på fenomenet, og hvis det er noen farlig som er oppdaget kan man til og med ta visse forholdsregler.
Men unøyaktige studier som får det resultatet som forskeren ønsker har liten verdi. Særlig hvis man kan regne med at resultatet bare ville blitt offentliggjort hvis det hadde den ønskede reklamevedi. Når det i tillegg ikke er mulig å finne en eneste vitenskapelig holdbar studie som støtter konklusjonen på en overbevisende måte, da er konklusjonen enkel:
I valget mellom å tro på homøopati og å stole på at de naturlovene vi kjenner også gjelder innen medisin, så velger jeg å stole på naturlovene.
29. oktober, 1997
Jeg ble likevel litt overrasket da prosjektlederen for utbygging av E6 ved Steinkjer ble tillagt følgende påstand: Når det gjelder CO2, regner [han] at dette ikke vil representere noe problem fremover med utviklingen av nye katalysatorer på bilene.
Hvis prosjektlederen mener dette bør han ta kontakt med aksjonen "stopp gasskraftverket" og be dem heller skifte parole til "sett bilkatalysatorer på gasskraftverket". Hvis man kan fjerne CO2 med bilkatalysatorer vil jo hele drivhusproblematikken rundt CO2-utslippene forsvinne!
Skjønt jeg antar at det er journalisten som har tabbet seg ut her, for sammenhengen viser tydelig at det er lokale forurensningsproblemer prosjektlederen er opptatt av, og da er det i såfall CO (karbonmonoksid) som er problemet. CO og NOx kan fjernes med katalysatorer, for de kan omdannes til henholdsvis CO2 og en blanding av N2 og O2 fordi disse er mer stabile. Men CO2 kan ikke fjernes med en katalysator, for den er så stabil at den ikke kan omdannes uten tilførsel av energi.
Jeg takker Erik Spjelkavik for tips.
28. oktober, 1997
I følge VG har Dag Vidar Kristoffersen gitt denne forklaringen: Han hadde ikke gjort noe særlig annet enn å score målene, og det er sjelden en spiller scorer tre mål i en cupfinale.
Her må jeg si meg helt uenig. Dagen før hadde en av spillerne på Trondheims-Ørn scoret ekte hat-trick. Tar man for seg alle norske cup-finaler i år, så var det allerede 50% sjanse for at det skulle skje! Og hadde Marco Tanasic scoret hat-trick så ville det vært 100% sikkert!
Var ikke dette en overbevisende statistisk analyse? Jeg hadde sikkert egnet meg bra som fotballjournalist.
Jeg takker Einar Andresen som var først til å tipse meg.
28. oktober 1997
Forsåvidt er det jo bra for bladet at en så stor del av feilene er samlet over tre sider. Det gjør det lett for en kritisk redaksjon å fjerne mesteparten av feilene, ganske enkelt ved å stryke artikkelen. Det bør den også gjøre, for så svake artikler som dette svekker bladets troverdighet ganske mye.
24. oktober, 1997
Det har antakelig ikke Adresseavisens kritiker heller, for "Terje Vigen"-sketsjen ble omtalt som eksempel på den meget sikre regien gjennom forestillingen..
Som apropos: For en tid siden fant jeg denne i en bok som omtalte blemmer i aviser og media ellers: De norske roerne viste konkurrentene ryggen.
23. oktober, 1997
Stråling fra mobiltelefoner kan føre til kreft, nerveskader og celleforandringer. Men det finnes bare grenseverdier for varmeutvikling, ikke for andre effekter som kan være skadelige.
Setningen kan tolkes dithen at det ikke er entydig bevist at mobiltelefoner ikke kan føre til kreft, nerveskader og celleforandringer. I så fall er den riktig. Men de aller fleste vil tolke setningen dithen at når man bruker mobiltelefon må man regne med en øket risiko for kreft, nerveskader og celleforandringer. Resten av artikkelen viser også helt klart at dette er denne tolkningen man ønsker å formidle. I så fall er det ren, skjær sprøyt. Hadde man kunnet forsvare disse påstandene vitenskapelig kan du være sikker på at Statens strålevern og andre hadde tatt affære. Da hadde man også hatt de grenseverdiene VG etterlyser.
Journalister klager gjerne på at forskere er så forsiktige med å uttale seg om helserisiko. Sitatet fra VG illustrerer godt hvorfor: Hvis man skal uttale seg til journalister som er mer bevisst opplagstall enn det å formidle riktig informasjon, da er det en krevende utfording å formulere seg slik at formuleringen ikke kan misbrukes.
Jeg la også merke til følgende setning: Deler av industrien som styres av avdokater, ønsker ikke at dette skal komme ut. I andre deler av industrien finnes det ærlige ingeniører som søker sannheten.
Det finnes advokater utenfor industrien også, og de får dollartegn i øynene når de leser slike uttalelser. I en slik sammenheng er det ikke sikkert at det er et tegn på ærlighet å servere udokumenterte påstander. Det kan være et tegn på naivitet.
23. oktober, 1997
Retningen er utvilsomt riktig. Satelittene står stort sett over ekvator.
Jeg takker Erik Spjelkavik for tipset.
15. oktober, 1997
Dette høres skremmende ut, ikke sant? Vi har nok hørt om kosmisk stråling, men at flyverne skulle få tre ganger så mye stråling som de stakkars sundbestrålte menneskene som lager strålestrøm, det hadde vi ikke i vår villeste fantasi drømt om. Eller hva?
Poenget er at strålenivået for de aller fleste som arbeider i et kjernekraftverk er meget lite. Selv om det finnes unntak, så er den ekstra strålingen arbeiderne utsettes for liten i forhold til naturlig bakgrunnsstråling. Faktisk kan det være tryggere å arbeide i kjernekraftverk enn å være utenfor. Høye nivå av naturlig stråling vil bli oppdaget i et kjernekraftverk.
Mange flyvere vil også kunne oppleve at strålenivået er lavere enn hjemme i stua, for man kan være helt sikker på at det ikke siver radongass inn gjennom flygulvet. Normalt er det mer stråling i amerikaflyet enn hjemme, men det mange som vil ha større strålebelastning pr. time i sofakroken enn om bord i et fly.
Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal bry seg om dette som et arbeidmiljøproblem. Men dramatikken i meldingen er medieskapt. Hvorfor finner aldri media på å konkludere med at: Det er visst ikke så farlig å arbeide i et kjernekraftverk, det er jo tre så ganger farlig å fly...?
13. oktober 1997
I avisen stod det at "et enkelt brannfelt måler opptil 400 kvm", og det gir neppe grunn til bruk av begreper som som rasering og katastrofe. Det riktige skal være at "et enkelt brannfelt måler opp til 400 km", og det er noe ganske annet.
Jeg takker Beate for tips.
12. oktober, 1997
I Blink-katalogen selges ut ur med et fantastisk urverk, kun 0,0002% tidsavvik!. Det er vel imponerende?
Omregnet betyr det ca. 0,2 sekund pr. døgn. Det er vel nokså normalt for et kvartsur. Det eneste uvanlige er at det oppgis på en måte som flest overhode ikke har noe forhold til.
Jeg takker Einar Andresen for tips.
10. oktober 1997
Jeg burde nok ha sprøytvarslet dette med en gang jeg fikk tips fra Dagfinn Bratland. Natriumsilikat (Na2SiO3) er et vannløselig silikat og kalles derfor vannglass. Stoffet er vanlig i skoleaboratorier hvor det brukes i det spektakulære demostrasjonsforsøket "kjemisk hage", og det ble under krigen brukt til å glasere egg slik at de holdt seg og ikke råtnet. Stoffet er også lett å fjerne fullstendig med bl.a. kalk, og det var et stort mysterium for meg hvordan dette stoffet kunne være farlig, miljøskadelig, giftig, vannforurensende eller kreftfremkallende. Skjønt kjemisk og syntetisk er det jo.
Problemet var at alle nyhetstjenester omtalte stoffet som natriumsilikat. Etter hvert det ble angitt et varemerke som inneholdt dette stoffet, og senere holdt man seg til varemerket alene uten å angi at det var noe annet enn natriumsilikat man var redd for. Det er nok av tilfeller hvor journalister går i baret i kjemien, men at ingen skulle oppdage feilen selv etter mange, mange dager, det virket for meg nesten usannsynlig. Jeg begynte derfor å lure på min egen kjemi-kunnskap, om det virkelig kunne være noe jeg ikke visste om natriumsilikatet som gjorde det til en potensiell miljøkatastrofe.
Inntil TV2-nyhetene 7. oktober plutselig omtaler stoffet som akrylamid. Dette er et stoff man lager plast av og det har formelen CH2=CH-C(=O)NH2. I motsetning til natriumsilikat er akrylamid giftig, og det er mye vanskeligere å fjerne.
I flere dager har bortimot alle journalister omtalt feil stoff og gitt det egenskaper det ikke har. Så lang tid tok det før noen oppdaget at de tok feil. Skjønt, det er vel grunn til å tro at ingeniørene på byggeplassen ikke har vært de mest kunnskapsrike i kjemi. Jeg underviser kommende byggingeniører i kjemi, og har allerede brukt denne saken til å illustrere konsekvensene av manglende interesse for faget. I alle fall tidligere var dette den største manglende interessen de hadde.
Jeg takker Dagfinn Bratland for tips.
9. oktober 1997
Journalist Reidar Spigseth har opplyst meg om at han allerede 4. oktober i Dagsavisen Arbeiderbladet påpekte at det var akrylamid det var snakk om og at det kom fra det kjemiske tetningsmiddelet Siprogel/Rocha-Gil. Hvordan han fant det ut? Som han skriver i en mail: Det som skulle til var å lese produktdatabladene! Utropstegnet er mitt.
23. oktober 1997
Det er feil. Kiselgur er en form for kvarts (SiO2), eller kiselsyre som man kalte det tidligere. Mer konkret består kiselgur av skall av diatomeer (små encellede organismer med kiselskall), og kalles derfor også for diatomitt. Kalk er kalsiumkarbonat (CaCO3) og har helt andre mekaniske og kjemiske egenskaper.
Newton er ikke de første til gjøre denne sammenblandingen. I en jubileumsbok for Jernverket i Mo i Rana ble kvarts beskrevet som en variant av kalk.
9. oktober 1997
De kalde temperaturene sørger derfor at Mars-atmosfæren blir veldig tynn, faktisk bare 1% sammenlignet med Jorden.
Trykket av en atmosfære vil være lik vekten av luften dividert med flaten luften trykker på. Hvis det blir kaldere vil luften synke litt sammen, (blir det ca. 100°C kaldere krymper den med ca 1/3), men vekten av luften blir den samme. Derfor vil ikke en lavere temperatur medføre lavere trykk.
Dette gjelder ikke hvis luften inneholder gasser som kondenserer til væske ved den lavere temperaturen, men det er svært lite av slike gasser i jordens atmosfære (stor sett bare CO2 og H2O.) Så hvis vi kjølte jordatmosfæren ned til Marstemperatur kan det tenkes at trykket vill synke med 1% og ikke til 1%.
Nå påpeker Siri M. Kalvig også at det finnes andre faktorer, bl.a. at Mars gravitasjon er så liten at "større mengder av atmosfæregassen lekker ut i verdensrommet." Dette er en forklaring som stemmer overens med fysikkens lover, og faktisk er ganske fornuftig. Tar du med at Mars-atmosfæren har en helt annen sammensetning, bl.a. på grunn av effekten av fotosyntese på jorden, kommer du nokså langt.
3. oktober 1997
Jeg takker Harald Hanche-Olsen for informasjoner som gjorde oppslaget klarere og riktigere.
Gjengivelse av saker er OK forutsatt referanse til "Sprøytvarsleren" eller internett-adressen, samt at jeg får melding om hvor det brukes.
Gjengivelse av større deler av innholdet samlet må forelegges meg først.
Ingen feil er for liten til å bli korrigert, men jeg forbeholder meg retten til å være uenig.
| Min hjemmeside | ystenes@kjemi.unit.no |