Dette manuskriptet av 29. juni 1999 var midlertidig og ikke ment for å offentliggjøres andre steder. En bearbeidet versjon finnes i Teknisk Ukeblad, 19. august 1999 med tittel: "Bomskudd om Kosovo".

Noen nye opplysninger om D.U.:

Utfra informasjon jeg har fått etter at dette ble skrevet er jeg nå overbevist om at helsefaren er enda mindre enn det jeg da anså mulig. Her er gitt et par av de viktigste nye opplysningene jeg baserer dette på.

En student som i et prosjektarbeid undersøkte tilgjengelig kildemateriale om D.U. fant ingen rapporter som tilsa at D.U. skulle være farlig, men flere opplysninger om dyreforsøk som viste at D.U. burde ikke burde ha noen som helst målbar negativ helseeffekt..

Strålevernet har beregnet at for å få en dose tilsvarende 20 mSv (akseptabel årsdose for en som arbeider med stråling, 5-10 ganger normal dose) må man få i seg ca. 1/4 gram D.U. Dette er en meget stor uranmengde. Hvis D.U. er så giftig som kvikksølv, så er det opplagt at den kjemiske giftigheten vil være langt alvorligere enn det som skyldes stråling.

I New Scientist 5. juni refererer en forsker fra Los Alamos National Laboratories følgende uttalelse fra en amerikansk rapport om D.U.:
There are no peer-reviewed published reports of detectable increases of cancer or other negative health effects from radiation exposure to inhaled or ingested natural uranium at levels far exceeding those likely in the Gulf. This is mainly because the body is very effective at eliminating ingested and inhaled natural uranium and because the low radioactivity per unit mass of natural and depleted uranium means that the mass of uranium needed for significant internal exposure is virtually impossible to obtain.

Skjult atomkrig i Kosovo?

Av: Martin Ystenes

Uran er et meget tungt metall, det er like tungt som gull og wolfram og nesten dobbelt så tungt som bly. Bare platinametallene og noen transuraner er tyngre. Fra anlegg som anriker uran for kjernekraft og atomsprenghoder, blir det igjen et utarmet uran (depleted uranium = D.U.). Dette supertunge og billige metallet har blitt sett på som ideelt til kjerner (penetratorer) i prosjektiler som skal trenge gjennom panserplater. Av den grunn ble særlig 30 mm prosjektiler med typisk 300 g D.U. (utarmet uran) mye brukt mot Irakske tanks i Gulfkrigen. Tyngre D.U.-ammunisjon med opptil ca. 5 kg D.U. ble også brukt, og det er estimert at det ligger nesten 300 tonn D.U. igjen i ørkenen. I langt mindre grad er D.U. brukt i Kosovo-konflikten. D.U. er ikke i noen tilfelle brukt i bomber.

Bruken av D.U. i Kosovo har medført sterke protester, særlig fra den politiske venstresiden som blant annet har omtalt dette som "skjult atomkrig". Bruken av uranammunisjon har vært framholdt som årsaken til "Gulfsyndromet", en uspesifikk sykdomssituasjon som ser ut til å ha rammet mange av veteranene fra Gulfkrigen, og D.U. påstås å ha vært årsak til en stor økning av antall krefttilfeller, misdannelser og generelt svekket helse i det sørlige Irak. Noen hevder at rester av uran i miljøet vil bli et større problem for Kosovo enn minene.

Det er ikke denne sidens oppgave å gi en vurdering av om D.U. er akseptabelt i krig, det kan ikke gjøres på et naturvitenskapelig grunnlag alene. Jeg kan heller ikke gi noen autorativ vurdering av rapportene fra Irak eller påstandene om sammenheng mellom D.U og gulfkrigsyndromet, bare påpeke at begge er svært omstridt. Derimot vil jeg prøve å rydde opp i noen av de rent naturfaglige misforståelsene rundt bruken av D.U.

Uranets tetthet er eneste grunnen til at man bruker uran i prosjektilene. Mengden uran som kan brukes på denne måten er alt for liten til at det hjelper atomkraftindustrien å bli kvitt brysomt avfall, og miljø- og helseeffektene av uranforurensningene er uønskede, ikke tilsiktede. I utgangspunktet skulle man tro det var like bra å bruke wolfram, rent wolfram er faktisk ca. 1% tyngre enn rent uran. Men uran er lettere å forme - wolfram er meget hardt og har høyt smeltepunkt og må legeres med lettere gunnstoffer. En wolframpenetrator kan derfor bli typisk 10% lettere enn en uranpenetrator. Det er også opplagte økonomiske - også samfunnsøkonomiske - grunner til å velge D.U. framfor wolfram.

I D.U. har man fjernet mesteparten av den spaltbare delen av uranet, 235U, som brukes i anriket form i atomkraftverk og atomsprengladninger. (D.U. omtales ofte som "brukt uran" eller "atomavfall", men det er like lite logisk som å omtale halm som "brukt hvete" eller "bakeriavfall".) Den direkte strålingen fra urankjernene i D.U. er ikke mye mindre enn fra naturlig uran. Riktignok er halveringstiden mye mindre for 235U - og kjernene spaltes følgelig mye raskere enn i 238U - men det oppveies av at andelen 235U er vesentlig mindre enn andelen av 238U. Det er nok beregninger på bakgrunn av dette som ligger bak den mye refererte påstand om at strålingen i D.U. bare er noen titalls prosent lavere enn for naturlig uran.

Men den største forskjellen utgjøres av at D.U. mangler urandøtrene. Uran omdannes til bly gjennom 14 trinn. Mellomproduktene, urandøtrene, er radioaktive, og i uran som har vært lagret millioner av år vil hver av de 14 trinnene bidra like mye til strålingen, målt i becquerel. Blant døtrene finnes også de farlige grunnstoffene radon og radium. I anrikingsprosessen fjernes disse døtrene i praksis helt. De vil dannes igjen, men fordi det tredje trinnet i omdanningen av uran til bly er meget langsomt (halveringstid på 250.000 år), så vil mengden av døtre fra trinn 5-14 være liten i lang tid.

D.U. avgir lite gammastråling (jeg har selv sjekket D.U. med en geigerteller og knapt fått reaksjon), og er lite farlig som en ytre strålingskilde. Alfa- og betastrålingen gjør derimor at D.U. er farlig hvis man får det i kroppen. Når uranprosjektilet treffer sitt mål vil metallet forstøves og deretter selvantenne i kontakt med luft, men uranet detonerer verken kjemisk eller kjernefysisk ved treffet. Brannen vil gjøre at uranet omdannes til uranoksider, som er lite løselig i vann, men som kan omdannes til løselige uranylioner.

Innpusting av støv fra eksplosjonen utgjør den største risikoen ved D.U.-våpen, selvsagt utover den risiko som skyldes selve treffet. Støvet vil gi økt alfastråling i lungevevet, og vil - på samme måte som f.eks. radongass - medføre øket risiko for lungekreft. Uran som løser seg, f. eks. fra lungene eller fra granatsplinter, vil ende opp i beinvevet og gi øket risiko for beinkreft. Hvor stor den ekstra kreftrisikoen blir er vanskelig å beregne, men det er ikke utenkelig at den vil kunne påvises ved statistikk i ettertid. På grunn av den langsomme utviklingen av slike kreftformer vil det ta flere tiår før dette skjer. De fleste ekstra tilfellene vil komme i høy alder, og det er utelukket at økningen av den totale kreftrisikoen vil være dramatisk.

Det er faktisk aldri observert at radioaktivitet kan lede til arvelige misdannelser (mutasjoner) hos mennesker - selv ikke blant overlevende etter atombombene i Japan, eller blant barn født av foreldre som er strålebehandlet for testikkel- eller eggstokk-kreft. Selv om forskerne ikke kan utelukke at dette kan skje, og faktisk regner med en viss risiko for arvelige genfeil etter slik stråling, så er det helt utenkelig at D.U. kan gi noen dramatisk effekt i så måte.

Stråling fra D.U. kan gi risiko for misdannelser hvis gravide blir utsatt for større doser, men ellers er strålingsnivået for lavt til at det skal kunne medføre direkte stråleskader. Det er derfor vanskelig å tenke seg at strålingen fra D.U. kan være årsaken til Gulfsyndromet. På den annen side har det vært spekulert i om den kjemiske giftvirkningen av uranet kan ha vært årsaken, uranioner er for eksempel kjent for å kunne medføre nyreskader. I flere rapporter blir det henvist til stråling fra uran i blodet hos gulfkrigsveteraner, men det er fordi dette er den enkleste måten å påvise små mengder uran.

Giftigheten av uran kan sammenlignes med giftigheten av bly og kvikksølv, og bruk av D.U. er blitt sammenlignet med utslipp av store mengder kvikksølv. Denne sammenligningen halter av to viktige årsaker: Uranioner har høyere oksidasjonstall enn kvikksølvioner og omdannes derfor langt raskere til tungt løselige forbindelser som er lite biologisk tilgjengelige, og følgelig lite giftige. Kvikksølv omdannes i miljøet blant annet til det meget giftige stoffet metylkvikksølv, noe tilsvarende er ikke kjent for uran.

Nå vil likevel D.U. bli igjen i miljøet, selv om det er blitt kjemisk stabilt. På den annen side er det nokså mye uran i naturen. Grusen som dekker hundre meter av en middels grusvei, kan inneholde like mye uran som et typisk 300g D.U.-prosjektil. Lokalt kan konsentrasjonen av DU bli mye høyere, men sett i sammenheng med den tildels betydelige mengden uran som kan finnes i stein er det vanskelig å se at restene av uløselig D.U. skal kunne rettferdiggjøre betegnelsen "skjult atomkrig".

Kommentarer og tilbakemelding om dette skrivet kan sendes til Martin Ystenes. Siden er skrevet i sammenheng med spalten Sprøytvarsleren.