Barn med høy intelligens, barn uten stammefrender.

 

”Pedagogisk Profil”

 

Martin Ystenes

Far og professor i kjemi, NTNU

 

Hvert semester underviser jeg 200-300 teknologistudenter i kjemi, og jeg gjør det på en måte som bringer meg i kontakt med mange av dem. Fordi jeg ikke bare forteller om kjemi, men også om mine ideer om undervisning, læring og vitenskap, får jeg også mange spørsmål om den slags, og noen ganger utfordringer.

 

For noen år siden kom en studine til meg på slutten av en time, og hun hadde tydelige problemer. Det var en knapp måned til eksamen, og nervøsiteten hadde allerede meldt seg. For henne var det umulig å klare en eksamen uten alkohol, helst måtte hun ha noe mer, noe sterkere, noe ulovlig. Hva skulle hun gjøreHva skulle? Etter få minutter så jeg tegningen og stilte følgende spørsmål: - Lærte du tidlig å lese? Svaret var: - Ikke så veldig tidlig, jeg var 4 ½ år.

 

Dette var starten på en timelang samtale om intelligente barn og deres problemer, og en total forandring av hennes studie- og livssituasjon. Langvarig behandling av flere psykologer, flere selvmordsforsøk, og måneder på institusjon hadde kanskje vært spart hvis man i tide hadde tenkt i denne retningen. I fjor fikk jeg vite at hennes schizofrenidiagnose var strøket som åpenbart feilaktig, og borderlinediagnosen ble ansett som for dårlig underbygd. I dag er hun gift, har fullført utdannelsen med glimrende resultater, og skal ta doktorgrad. Hun har venner over alt, masse å gjøre og planer nok til å fylle et helt liv.

 

Min yngste sønn begynte også å lese da han var 4 ½. Vi visste ingen ting før han plutselig leste et 9 bokstavs ord han aldri hadde hørt før. Det kom som lyn fra klar himmel, men burde ikke vært uventet. Jeg leste selv da jeg var 4 ½, men hadde mange søsken, søskenbarn og barn som til min store forundring ikke kunne lese i den alderen. Selv om mye av det jeg gjorde som barn i ettertid framstår som høyst uvanlig, så oppfattet jeg ikke meg selv som uvanlig. Jeg hadde til og med begynt å tvile på om jeg virkelig hadde lest så tidlig, og nå framstod det plutselig som ekstremt. Siden har jeg truffet mange som har lest i fireårsalderen, jeg har truffet barn som leste før de fylte tre år.

 

Gutten vår leste tre språk og lekte seg med algebra og regning med flersifrede tall før han fylte seks. Storebroren leste ikke så tidlig, men da han som 8-åring gikk sammen med meg i skogen utledet han ut fra kjemiske formler at planter som drev fotosyntese også måtte produsere oksygen. Jeg ble så paff at jeg introduserte ham der og da i relativitetsteoriens verden. Jeg hadde ikke sett ham så opprømt siden den gang jeg fortalte guttene om kvadrat- og kubikkrøtter og begge roterte i senga av ren opphisselse.

 

Vi innså som foreldre at dette kunne være arvelig, og prøvde en Mensa-test. Hver for oss tvilte vi på egen IQ, men begge var sikre på at ektefellen ville klare testen med glans. På en måte fikk jeg mest rett. Reaksjonen fra testlederen da min kone leverte før tiden fortalte henne at hun var uvanlig selv i Mensa. Det sa ”klikk”, og hun gikk inn i en tre måneders euforisk tilstand. Plutselig hadde hun funnet nøkkelen til å forstå verden, en verden som før hadde vært så ufortsigbar og truende at hun tror hun ikke hadde levd i dag om hun ikke hadde truffet meg.

 

Historien begynner likevel med en annen gutt, med åpenbare problemer i skolen, store trivselsproblemer og store bekymringer for foreldrene. Høsten 1999 viste TV-kanalen 3sat et program om ”Talenta”, en skole i Sveits for barn med høy intelligens. Programmet fokuserte på barnas problemer og traff meg som en knyttneve. Det mest skremmende var den ideologiske fornektelsen som foreldrene opplevde, hos seg selv og hos andre, også i tilfeller hvor signalene var så åpenbare at det burde være umulig å overse dem. Og jeg husket en setning som denne guttens lærer hadde sagt noen måneder før, men som vi ikke forstod alvoret av: - Han er den mest intelligente eleven jeg noen gang har hatt.

 

Det var denne oppdagelsen som var utgangspunktet for min første artikkel om intelligente barn, desember 1999. Noen uker senere leser fireåringen vår, og vi forstår at vi har problemet midt i egen familie. Hva gjør man med et barn som behersker hva det skal lære på skolen om 3 år? Putter man det i kjøleskapet? Vi tok problemet opp med hjelpetjenesten og fikk høre at den norske skolen ikke hadde noe å by slike som ham, hadde vi vurdert å flytte utenlands? Uttalelsen virket ikke avvisende, bare ærlig, og vi fikk lov til å gjengi den.

 

Reaksjonen på de første artikkelen var intens og uventet, det virket som om jeg formulerte en tanke som mange hadde, men aldri hadde turt å tenke helt ut. Innen to uker hadde jeg 50 livshistorier på min PC, og mange brev fortalte om personlige omveltninger. ”Rapport fra et jordskjelvområde” var en talende overskrift som mange kunne ha brukt.

 

Å oppfatte seg selv om intelligent er tabu, å tenke seg at man er så intelligent at det kan skape problemer er en umulighet. Mange har mistanke om at de ligger et stykke over det normale, men de færreste tenker at de har en IQ over 120 og enda færre vet hva det tallet betyr. Intelligens kobles automatisk til ferdigheter, og det er få med høy intelligens som har utnyttet sitt intellektuelle potensial. Man har rett og slett ingen ting å vise til som kan bevise den unormale intelligensen.

 

Nesten alle med høy intelligens tviler på sin IQ. Å ha høy intelligens betyr ikke at man gjør færre feil, det kan tvert imot hende at man gjør flere feil enn de fleste fordi man gjør mer og fordi man prøver ut mer. Det er derfor ikke vanskelig for andre å finne eksempler som beviser at en antatt smarting ikke er så smart likevel, og den intelligente selv har ingen problemer med å se hvor dum han eller hun kan være. Mot et slikt bakteppe kan signalene på høy intelligens være så tydelige at man i ettertid ikke forstår hvordan man kan ha oversett dem. Når du så endelig oppfatter det, og du forstår konsekvensen av det, da faller så mange biter på plass at du ikke lenger klarer å lure deg selv. I ettertid er derfor de intense reaksjonene forstålige.

 

Når voksne ikke forstår dette, så er det ikke merkelig at mange barn med høy intelligens ikke har noen som helst ide om hvorfor de er eller blir oppfattet som annerledes. De merker bare at noe ikke stemmer, og i den grad de kobler problemene til intelligens så konkluderer de like gjerne med at de er dumme. De erfarer at andre ikke oppfører seg rasjonelt, de konkluderer med at det er noe de selv ikke forstår og blir de utrygge. Det er tabu å tenke at alle de andre er dummere enn deg, det er lettere å konkludere med at de er imot deg.

 

Noe av det første vi selv brukte den nye erkjennelsen til var å finne ”stammefrender”. Folk går ikke rundt med IQ-tallet tatovert i pannen, men det er ofte ikke langt unna. Alle henvendelsene gjorde at jeg begynte å se fellestrekk, men det sikreste tegnet var at man kjenner igjen og blir gjenkjent av andre høyt intelligente. De er ”pratbare”, du kan prate med dem om et hvilket som helst emne du selv er interessert og de får deg til å lytte. Mennesker du aldri har snakket med kan du prater i timevis med i telefonen, og ingen av dere vil legge på røret. De samme menneskene kan av andre bli oppfattet som stille og folkesky eller skravlete og invaderende. En tidligere sambygding illustrerte dette da hun avbrøt meg og sa: - Nå har du snakket med meg i en halv time og på dette tidspunktet ville jeg normalt for lengst ha prøvd å komme med unna. Nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal si for at du skal fortelle meg mer.

 

Som naturvitenskapelig forsker med utagerende skepsis til udokumenterte påstander, er jeg ytterst klar over forskjellen mellom anekdoter og empirisk vitenskap. Jeg kan ikke bevise at de som kontaktet meg hadde høy IQ, og jeg har ingen grunn til å anta at de er typiske representanter for arten. Faktisk kan jeg regne med at de som kontaktet meg ikke er typiske og at det er derfor de kontaktet meg. På den annen side viser antallet henvendelser at de sannsynligvis utgjør en stor undergruppe av de høyt intelligente.

 

Jeg har liten grunn til å tvile på de fleste som kontaktet meg ligger høyt i IQ, selv om graden av uvanlighet nok var varierende. Du skal være veldig intelligent for å kunne lyve på deg høy intelligens. Mange av brevene var så intenst skrevet og samtidig så lavmælt og personlig at du ikke tviler på ektheten. Å skryte på seg høy IQ gir heller ingen status. Ingen vil framstå som nerd, i alle fall ikke som mislykket nerd. De aller fleste var krystallklare på at ingen gjenkjennelig informasjon om dem og deres intelligens måtte noen gang komme ut.

 

Dessverre finnes det lite dokumentasjon om problemene. Arnold Hofsets avhandling fra 1970 er den eneste om barn med høy intelligens og deres oppvekst, og når Hofset setter grensen med en IQ over 115, sier arbeidet lite om de med unormal høy intelligens. Jacques Huijbens’ hovedoppgave fra 1991 går inn i hjertet av problemet. Huijbens påpeker at han i lærerutdannelsen aldri hørte noe om problemene slike barn kan få. Jeg har fått bekreftet fra Program for Lærerutdanning at dette ikke inngår i pensum i udannelsen i dag (2003).

 

Da jeg henvendte meg i Universitetsbokhandelen i Oslo i 2001 – etter først å ha saumfart 100 hyllemeter om pedagogikk og spesialpedagogikk – fikk jeg vite at de ikke kjente til bøker om intelligente barn, og at de ikke kunne huske at noen noensinne hadde spurt etter det. En forespørsel hos fagfolk hjalp meg ikke til å finne noen som forsket på dette i Norge eller som hadde samarbeid med utenlandske forskere med denne interessen.

 

Ut i verden har flere tatt opp problemet. Skolen Talenta i Sveits er nevnt, skolen samarbeidet fra begynnelsen av med Ursula Hoyningen-Suess ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Zürich. I Tyskland var vår første kontakt til Jutta Billhardt som grunnla og driver Hochbegabtenförderung i Berlin. Jutta Billhardts estimat er at en tredjedel av de som ligger blant de to prosent høyeste i IQ får alvorlige problemer. Dette tilsvarer 400 barn i hvert kull i Norge. Fra Talenta i Sveits har jeg fått et litt lavere estimat om at ½ % av alle barn får problemer på grunn av høy intelligens. Begge oppgir at dette er konservative estimater basert på egne erfaringer, at det ikke finnes forskning som kan tallbelegge dette.

 

En studie av Sally E. Shaywitz et. al fra 2001 viser at gutter med IQ mellom 140 og 154 viser like mye atferdsproblemer som gutter med lærevansker, mens de med IQ mellom 124 og 139 hadde færre problemer. Studien bekrefter at problemene er reelle og blir større med økende avvik fra det normale, men den gir ikke grunnlag for å vurdere estimatene ovenfor.

 

Hvilke problem har da slike barn? I forhold til skolen, er disse problemene av betydning:

1)      Manglende utfordringer. Csikszentmihalyis flytsoneteori beskriver dette klart som et alvorlig problem, jeg har selv sett at kjedsomheten dette medfører skaper stor mistrivsel og en total mangel på arbeidsvaner. Dette problemet er minst kontroversielt å løse, særlig etter at kravet om tilpasset opplæring nå også skal gjelder den som trenger ekstra utfordringer. I praksis er det vanskelig, mange barna kommer raskt lenger enn det læreren kan følge. Kunnskapen om hvor ufattelig læreevnen til slike barn kan være er heller ikke blitt overlevert gjennom lærerutdannelsen, og tilpasning for de som kommer langt støter raskt på fordommer hos lærer, skoleledelse og barnets eller klassekameraters foreldre. Fordommen om at for mye kunnskap leder til manglende sosial intelligens er forunderlig livskraftig.

2)      Mangle samsvar med voksnes forventninger. Slike barn kan være totalt annerledes enn hva som forentes, hvilket kan medføre at de ikke blir forstått eller at de oppfattes som et problem. De kan oppfattes som truende eller skremmende for enkelte voksne, og deres uvanlige læreevne kan bli tolket som et resultat av press fra foreldre som derfor må motarbeides. Barna opplever at de utfordringer de søker, og de forventningene de trenger for å ha noe å strekke seg til, ikke finnes fordi det oppfattes som skremmende av andre. En gutt på 10 år med en mental alder på 15, fikk beskjed fra læreren at han måtte lære å oppføre seg som den tiåringen han var. Andre opplever at barnets uvanlighet blir fornektet og forklart som utslag av en diagnose. Asperger er det vanligste, men også ADHD, borderline, syns- og hørselsproblemer er vanlige forsøk på å unngå en ideologisk problematisk forklaring, og når evnetester viser en meget høy skår blir resultatet ofte hemmeligholdt eller presentert på en uforståelig måte for foreldrene. Mange barn er blitt mistolket som sosialt umodne fordi deres oppførsel og holdninger baserer seg på en forståelse og modenhet som man ikke forventer av dem.

3)      Mangel på medelever de kan speile seg i. Ulike kilder oppgir at kommunikasjon er problematisk hvis forskjellen er mer enn 15-30 IQ-poeng. Et barn med en IQ på 146 vil dermed ha problemer med å formidle sine tanker til 85–98% av sine jevnaldrede. Mange med høy intelligens vil opparbeide en fantastisk evne til å kommunisere på tvers av store forskjeller, men dette er en ferdighet man ikke kan forvente av et barn. Disse barna kan også ha interesser som er svært forskjellige fra deres medelevers, og de mangler noen som kan møte dem på deres hjemmebane. Fordi disse barnas evner kan oppfattes som truende av medelever (eller deres foreldre) kan disse andre forsvare seg ved å sykeliggjøre eller latterliggjøre det uvanlige talentet. Svært intelligente barn har også forventninger til vennskap som tilsvarer det eldre barn har, de kan oppleve at de andre ikke er til å stole på, og at de blir stående alene med en tolkning av situasjon som er for kompleks for andre å forstå. At slike barn blir stående alene det mest kontroversielle problemet, da det normalt bare kan løses ved at slike barn kommer sammen. Dessverre er dette også det største problemet for mange av barna, og de sterke fordommene gjør problemet uløselig.

 

Dette siste poenget har vært helt tabu i den norske debatten. Da Vårt Land sommeren 2003 mistolket en uttalelse fra meg om at Mensa skulle lage en klubb for barn, førte det til en opphetet debatt hvor Udanningsforbundets leder uttalte at slike barn blir arrogante og selvgode. Nå er det i seg selv bemerkelsesverdig at en lærer kan komme med en uttalelse som kan oppfattes som mobbing eller aksept for mobbing av barn. Påstanden har heller ikke noe belegg i forskning og den kan heller ikke begrunnes med erfaringer fra Norge da dette ikke var prøvd. Eneste grunnlaget for påstanden er fordommer, eventuelt Hollywoodfilmer, likevel var det meget lett å få støtte for den påstanden. I dag, etter at Tufte IL har sjarmert hele Norge, ville nok uttalelsen vært lettere å motsi.

 

Vi så første gang hvor verdifullt det var for slike barn å treffe hverandre da vi for første gang deltok på Mensa-kids treff i Bayern, sommeren 2003. Etter ti minutter ba vi eldstegutten om hjelp til å ta inn bagasjen, men han ba om å slippe ”da han allerede hadde fire nye venner”. Yngstegutten hadde funnet seg en ny familie å spise sammen med til kveldsmaten en time senere. Etter kort tid hadde de to flere venner i Bayern enn i hjembyen Trondheim, og det var aldri tvil hos dem om at dette var den største opplevelsen den sommeren. De andre foreldrene opplevde det samme som oss.

 

Sommeren 2005 ble vi oppsøkt av en gutt og hans mor fra Nord-Norge i forbindelse med et TV-program som er planlagt sendt på TV2 litt etter påsken 2006. Filmteamet ville gjerne vise at slike barn trives sammen. De fikk store problemer for de tre guttene fant tonen med en gang og var overhode ikke interessert i filmingen. Guttens mor var totalt uforberedt på guttens oppblomstring i dette selskapet, men hun utsatte hjemreisen for at de tre skulle få treffe hverandre igjen, og snakket hele tiden om at han var helt forandret.

 

I Danmark har Pernille Buch-Römer startet skolen Mentiqa for slike barn. Mentiqa er et rent enkvinnesprosjekt, Buch–Römer jobbet i to år uten lønn for å starte skolen. Ved opptak til skolen før sommeren 2004 var skolen en tom bygning, det fantes ingen lærere og ingen ferdig læreplan. Pernille Buch-Rømer hadde ingen spesialkompetanse, og kritikken fra pedagoger og psykologer var knallhard, det eneste hun hadde var sin troverdighet og en forståelse tilegnet gjennom bitre erfaringer med sine egne barn. Hvilket fornuftig menneske ville ta et barn ut av en skole hvor det fungerte og plassere det i noe som måtte framstå som et kontroversielt luftslott? Da skolen begynte var alle klassetrinn fulltegnet, med ventelister.

 

Jeg besøkte Mentiqa sammen med mine to sønner før julen 2004, i forbindelse med dokumentaren ”Som andre barn - men helt annerledes” laget av Nader Izadpanah for NRK 1 –Faktor. Barn og foreldre ved skolen fortalte alle det samme: Barna hadde endelig opplevd å bli forstått, akseptert som den de var og å ha venner med hjem. Da vi kom inn i skolen i ”storefri” sa Mentiqas grunnlegger: - Hør, lyder, barn som leker, akkurat som på en vanlig skole. Da de kom var alle stille, alle hadde vært stille der de var før.

 

Og hun fortalte om en erfaring som kanskje mer enn annet forteller hvorfor slike barn føler et behov for å komme sammen: - Hvis det er en konflikt mellom to vanlige barn vil de alltid krangle om hva som skjedde og skylde på hverandre. Det skjer ikke her. Her vil barna fortelle eksakt samme historie om hva som faktisk skjedde.

 

Dette er noe vi selv har opplevd, og kanskje mer, vi har sett hvor sårbare det gjør barna. Og vi har sett det gang på gang: Folks reaksjoner når vi forteller om problemene har lite med deres profesjonelle bakgrunn og ideologi å gjøre, det som bestemmer reaksjon er nesten ene og alene hvilke erfaringer man selv har. Og spesielt denne erfaringen, den om barnas sårbarhet som følge av ærlighet og oppriktighet, den er kanskje den vanskeligste for andre å forstå og akseptere. Påstår vi virkelig at intelligente også er mer ærlige enn andre? Det er ikke mulig å svare på et slikt spørsmål uten å bevege seg ut på en ideologisk og retorisk hengemyr. Men det vi har sett har vi sett, og andre har opplevd det samme.

 

Og vi ser alle fordommene, og vi ser at de til og med kan brukes av voksne mot barn, samtidig som den voksne bebreider barnet for manglende sosial intelligens. Vi har sett at i den offentlige debatt har høyt kvalifiserte med relevant bakgrunn brukt langt fra verdinøytrale beskrivelser av slike barn. Selvfølgelig må barn lære å forholde seg til andre, men ingen kan lære sosiale ferdigheter uten trygghet.

 

De aller fleste barn med høy intelligens klarer seg bra, uten noen spesiell tilrettelegging. Jo mer uvanlig barnets intelligens er, jo større er risikoen for at det ikke går bra. Barn uten stammefrender mangler den tryggheten de trenger for å utvikle seg sosialt. Den velmenende løsningen som tilbys er å være oppmerksom på risikoen og så sette inn fagkompetanse hvis problemene oppstår. Dette er fornuftig hvis barnets problemer skyldes forhold ved barnet, men vi har sett mange nok tilfeller der problemene forsvinner når problembarna kommer sammen. Hvis et barn skades av miljøet, da reparerer du det ikke, du tar det ut av miljøet. I alle andre sammenhenger er det selvfølgelig.

 

I flere land i verden har man begynt å ta tak i problemet, i det minste å tillate at noen tar tak i problemet. I Norge har man så smått begynt å tillate at man kan diskutere problemet. For seks år siden var heller ikke selvfølgelig. Men det hjelper at kunnskapen nå finnes, hvilket dette sitatet fra et brev forteller:

 

– I dag måtte jeg hente ham nok en gang på rektors kontor og han gjentok gang på gang i bilen på veien hjem: "Det er ikke håp for meg! Det er ikke håp for meg! Jeg vil dø!" Utsagnene gjorde at jeg lot ham lese siden hvor du beskriver kjennetegnene for intelligente barn. Mens han leste utbrøt han gjentatte ganger: "Slik har jeg alltid hatt det! Det er jo meg, jo!"  Ikke et snev av hovmod - kun håp. Etterpå gjorde han ti sider med matematikkoppgaver mens han sang og beina danset under bordet.

 

 

På internettsiden http://svamp.org finnes autentiske sitater fra mange av de henvendelsene jeg har fått, gjengivelse av artikler og reportasjer vi har laget eller bidratt til, samt lenker til viktig informasjon. Referanse til Shaywitz et. al og noen trykte kilder er gitt nedenfor.

 

Shaywitz, Sally. E., Holahan, John M., Fletcher, Jack M., Freudenheim, Daniele A., Makuch, Robert W., Shaywitz, Bennett A.: “Heterogeneity within the gifted, higher IQ boys exhibit behaviors resembling boys with learning disabilities”, Gifted Child Quarterly, Vol. 45 No. 1 (2001) side 16–23.

Hofset, Arnold: ”Evnerike barn i skolen”, Universitetsforlaget 1970

Huijbens, Jacques G.: ”Gifted and talented children”, Thesis UiO, 1991

Billhardt, Jutta: “Hochbegabte – Die verkannte Minderheit”, Lexika-Verlag Würzburg, 1997

Hollenbach, Michael: ”Die unbeachteten Genies”, Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt a.M., 1998

Winebrenner, Susan and Espeland, Pamela: “Teaching Gifted Kids in the Regular Classroom”, Free Spirit Publishing, 2000

Anderson, Karen (ed.): “Gifted and talented students,  Learning Media Ltd., Wellington, for Ministry of Education, New Zealand, 2000. (Tilgjengelig i pdf-format via http://Svamp.org)

 

To viktige TV-program.

Izadpanah, Nader: “Som andre barn”, NRK Faktor, sendt 9.mai 2005

Frei, Christian: ”Kluge KöpfeWenn Intelligenz zum Alptraum wird”, Schweizer Fernsehen DRS, 1998

 

Noen viktige internettkilder:

www.talenta.ch Talenta Schule Zürich, Sveits

www.mentiqa.dk Mentiqa - Skolen for børn med særlige forudsætninger, Danmark

www.hbf-ev.de Hochbegabtenförderung e.V., Tyskland

www.socsci.kun.nl/psy/cbo/ Center for the Study of Giftedness,University of Nijmegen,
The Netherlands

http://www.die-hochbegabung.de/ Fachgruppe Hochbegabte der Sektion Wirtschafts­psychologie im Berufsverband deutscher Psychologen (BDP)

http://www.hoagiesgifted.org/ Hoagies' Gifted Education Page