Det er interessant å lese at representanter for Trondheim kommune så vel som den anerkjente pedagogen Alfred Oftedahl Telhaug innrømmer at de ikke var klar over at særlig evnerike barn kunne ha alvorlige problemer i skolen. Innrømmelse av manglende kunnskap er første trinn på vei til handling. På den annen side, vi har skrevet mange innlegg om dette før, og har fått mer respons på dette enn noe annet vi har skrevet. Da er det kanskje litt rart at ingen av dem som har ansvar for situasjonen har oppdaget dette. Kan det ha noe å gjøre med at fordommene er så sterke at problemene ikke ble sett før de kom med store bilder og helsides oppslag i Adresseavisa?
Det er også påfallende når ingen av de som beklager sin uvitenhet har tatt kontakt med oss for å få informasjon om problemet. Vi får håpe det skyldes feriesituasjonen, og ikke at problemet egentlig føles som litt ekkelt – særlig så nær en valgkamp.
Siden vi oppdaget problemet, og enda mer siden vi innså at vi ennå en gang hadde fått problemene fullt opp i fanget, har vi samlet mye litteratur om emnet. Hittil har vi ikke funnet noe på norsk, noe som alene forteller om en helhjertet fornektelse av problemet. Ei heller var det mulig å finne en eneste bok om emnet mellom kanskje hundre hyllemeter pedagogisk litteratur ved universitetsbokhandelen i Oslo, ekspeditøren kunne ikke huske noen gang å ha fått spørsmål om noe sånt. Vi har ikke klart å oppspore noe norsk forskning om emnet siden en avhandling ble ferdig i 1972. Unntaket har vært noen studier av elever med høye karakterer, men man oppdager selvfølgelig ikke problemene når man bare studerer de vellykkede mens de er vellykkede.
Telhaug er derfor unnskyldt sin uvitenhet, men det norske pedagogiske forskningsmiljøet bør bøye hodet i skam. Vi har forgjeves prøvd å få med pedagogiske forskningsmiljøer til debatt om emnet. Noen har til og med sagt at de er klar over problemet, men at det er så politisk betent at ingen tør røre det. Så neste gang dere hører historiene om Galilei og Kopernikus som ble holdt nede av pavekirken, så skal dere vite at det finnes et eksempel på politisk styring av forskning i Norge den dag i dag – blant annet ved NTNU.
Tall fra en tysk undersøkelse skulle tilsi at 400 nordmenn i hvert skolekull får ødelagt sin oppvekst og skolegang på grunn av denne uvitenheten. Ut fra alle historiene vi har kommet over, tror vi tallet heller er for lavt enn for høyt. Bare i forrige uke fikk vi via e-post servert seks nye skjebner, noen av dem dramatiske.
Det er derfor positivt når de politiske miljøene begynner å diskutere om noe skal gjøres, men det virker ikke like overbevisende når man begynner debatten med å presisere hva man ikke skal gjøre - til og med før man vet hva problemet består i. Da virker det som om det er viktigere å ikke utfordre fordommer enn å finne løsninger. Kanskje det er derfor man ikke har gjort noe før?
Før vi gikk ut i avisen med vår sak, hadde vi gjort det vi kunne for å finne en tilfredsstillende løsning innen skoleverket for vår yngste sønn. Den norske skole får ha oss unnskyldt, men vi ville følt det som et grovt overgrep mot ham å plassere ham i en vanlig førsteklasse. Vi vil likevel gi ros til rektor ved skolen han besøkte, som virkelig gav oss inntrykk av både å forstå problemet og å ville gjøre noe med det. Det er faktisk noen i skolevesenet som av erfaring vet det som politikerne og ekspertisen ikke vet!
Dessverre var evnen til å gjøre noe med problemene mindre. Vi søkte om spesielt tilrettelagt undervisning, men uansett hva vi sa og skrev ble det tolket kun som en søknad om oppflytting. Til sist endte vi opp hos hjelpetjenesten, og igjen traff vi et menneske med utsøkt forståelse og innsikt. Og hun var ærlig nok til å kaste kortene. Det eneste skolen i Trondheim kunne tilby oss var å gi en anbefaling om la han fortsette ved den internasjonale skolen Birralee, alternativt at vi flyttet utenlands.
Birralee er ingen eliteskole, men den har et pedagogisk opplegg og en fagplan som gjør det mulig å gi større utfordringer. Her er våre erfaringer entydig positive. Dessverre er det kostbart, våre to barns skolegang koster oss 70.000 beskattede kroner ekstra i året. Vi har valgt å prioritere dette, fordi vi av erfaring vet at alternativet på sikt kan bli mer kostbart – og langt mer smertefullt for barna.
Men det er for ille at det er lommeboka som skal avgjøre om evnerike barn skal få en positiv skoleopplevelse. Vi har truffet barn som opplagt ville ha hatt godt av slik ekstra stimulering, og hvor foreldrene sterkt ønsket det, men økonomien forbød det. At særlig Arbeiderpartiet går inn for å ha det slik, det er egentlig uforståelig.
En annen side ved problemet er at Norge mister mange av sine mest talentfulle ungdommer, ved at de ikke får utviklet sine evner eller ved at de direkte går til grunne. Tilbakemeldinger og det vi har lest om emnet ser ut til å antyde at dette særlig går ut over evnerike jenter. Sosialiseringspresset blir ofte for stort, særlig tidlig i puberteten. Følelsen av sosial mistilpasning gjør noen av dem til rene tapere, andre tilpasser seg ved å ikke være for flinke. I Norge har vi hatt store problemer med å skjønne hvorfor det er så vanskelig å få flere kvinnelige professorer. Kan dette kan skyldes at den norske skoles mangler evne til å ta seg av talentene særlig går ut over jentene? Vi kan ikke gi bevis, bare observasjoner, men vi tviler på at noen har informasjon som kan avkrefte mistanken. Tvert imot kjenner vi flere forhold som ser ut til å bekrefte at det er slik.
Til sist: Særlig evnerike elever er omtalt i opplæringsloven, men bare såvidt. I Odelstingsproposisjonen står det om paragraf 5-1, "Rett til spesialundervisning": "Elevar som har føresetnader for å lære raskare og meir enn gjennomsnittet, har ikkje rettar etter kapittel 5 i lovutkastet. Men særleg evnerike elevar er omfatta av det generelle målet om elevtilpassa opplæring, jf. § 1-2 femte leddet i lovutkastet. I den grad den ordinære opplæringssituasjonen gir rom for det, må ein derfor også sikre dei særlege føresetnadene og behova til desse elevane." Dette er den eneste rettigheten etter opplæringsloven som er begrenset av ressurssituasjonen.
Og loven er åpenbart kun myntet på å hjelpe de særlige evnerike barna til å nyttiggjøre seg sitt uvanlige talent. Lovgiverne har åpenbart ikke hatt noen kunnskap om at slike barn kan ha spesielle behov for i det hele tatt å klare seg i skolen og ende opp som gangs menneske.
Igjen en unnskyldning for Telhaugs og politikernes uvitenhet. På den annen side, Rune Olsø bør innse at han provoserer litt vel mye når han uten forbehold proklamerer at "alle elevgrupper har vunnet på enhetsskolen". Særlig når han nettopp er blitt gjort oppmerksom på et problem han ikke ante eksisterte.
Beate og Martin Ystenes