Hei.
 
Gjennom din artikkel om "Høy IQ - det forbudte talent" på forskning.no og derfra til hjemmesiden din, ble jeg fascinert av problemstillingen, fordi jeg har observert noe lignende i mitt arbeid. I ca. 30 år har jeg arbeidet med atferdsvanskelig ungdom i barnevernsammenheng. I denne gruppen er det en liten undergruppe som jeg opplever som svært begavede. I anledning av at jeg drev en institusjon for atferdsvanskelig ungdom, havnet non av disse hos meg. Det påfallende ved deres atferdsvanske var at de ble ansett for umulige av skolen og andre sosialpedagogiske institusjoner. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at deres atferdsvanske egentlig besto i at de gjennomskuet og provoserte motsigelsesfyllte og paradoksale pedagogiske systemer, men ofte formulerte denne gjennomskuelsen ved ekstrapoleringer og paradokser som stort sett ingen klarte å holde tritt med.
 
Dette kan ofte være vanskelig å øye på, fordi det er en lang prosess de skal igjennom før de blir ansett for å være atferdsvanskelige. Ofte er det andre kjennetegn som er tydeligere i forgrunnen, f. eks. skulk fra skolen. Imidlertid har det også vist seg at en viktig del av slik skulk, kan ha vært at eleven er blitt mobbet i skolen. En mobbing som har oppstått ved at læreren har utpekt denne eleven som et legalt mobbeoffer i klasserommet, som en hevn for at eleven har vært vanskelig i timen. Noe som har ført til sterk vantrivsel for eleven og ytterligere skulk, som i sin tur har ført til at eleven til slutt droppet helt ut av skolen. Noe som i sin tur førte til at de ble klienter i ulike sosialpedagogiske institusjoner som ungdomspsykiatriske institusjoner eller barneverninstitusjoner.
 
Slike institusjoner er som regel styrt av ulike regler som ofte er oppstått mer av hensyn til de ansattes bekvemmelighet enn til det pedagogiske godset i dem. Noe disse ungene hurtig oppdager og provoserer. Dermed blir de ofte avvist fra slike institusjoner med beskrivelser som: "ikke behandlingsmotivert", "ikke behandlingstilgjengelig", "følger ikke reglene" osv.
 
Jeg kan ikke dokumentere dette fordi et ikke foreligger tester som kan bekrefte det jeg forteller. Videre så er det ikke uten videre sikkert at de ville skåre godt på tester, fordi de ofte har stor mistillit til sin egen dømmekraft, blant annet på grunn av mobbing og hets i skolen. Mine påstander hviler derfor på mine egen observasjoner av deres kognitive ferdigheter i hverdagen innenfor den pedagogiske ramme jeg har konstruert i de institusjonene jeg har ledet. I tillegg til mine egne observasjoner av deres fremgang ved at de ble tatt alvorlig og fikk et verdig motspill i hverdagen.
 
Jeg kan gi et lite beskjedent eksempel på dette. Vi hadde fått inn i institusjonen ei jente som angivelig skulle være satanist. Hun hadde satt hele skolen og lokalsamfunnet på høykant ved sine utsagn om satan og de stakkars lærerne gikk seg bort i teologiske diskusjoner om satans eksistens. Da jeg forklarte henne at hun, ved å hevde at hun trodde på satan dermed bekreftet guds eksistens, i den forstand at satan ikke kunne eksistere uten gud, brukte hun ca. et mikrosekund på å se denne sammenhengen og droppet begge deler der og da og satan ble aldri nevnt senere.

Vennlig hilsen
Bjørn Sørlie