Jeg leste dette i avisene for en tid siden: “Fordi spedbarn overbeskyttes mot bakterier slik at immunforsvaret blir svakt, blir de spesielt utsatt for astma, tror NTNU-forskere”. Flere aviser skrev det samme, alltid som en liten notis uten noe bilde. Bare spesielt interesserte la merke til det, og det utløst ikke akkurat noen mediestorm.

Hypotesen med overbeskyttelse av barn og astma har vært framme i mange år. Har man først fått interessen for denne sammenhengen, møter man stadig slike påstander, med varierende grad av dokumentasjon.

Hypotesen ser ut til å stemme med mange generelle og spesielle observasjoner, og den er fornuftig utfra hva man vet om immunforsvaret. Noen foreldregrupper etterlever en slik overbevisning og arrangerer barneselskap for syke barn så de kan smitte de friske i gruppen. Det finnes til og med fagfolk som åpent anbefaler urenhet, en kjent norsk lege mener at et barn som skal bli frisk må ”ha spist sin egen vekt i skitt før toårsalderen”.

Omsider har ideen øyensynlig fått så stort gjennomslag at forskere har fått litt penger for å undersøke om det virkelig kan stemme. Skjønt først i den senere tid, og det er åpenbart ikke mye penger det er snakk om. Det stod ”NTNU-forskere tror”, ikke ”NTNU-forskere har funnet ut.”

Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det slik? Hvorfor har man unnlatt å ta alvorlig det som mer og mer står fram som en viktig faktor for utvikling av allergi og astma? Hvorfor har det vært så liten interesse for dette, når man samtidig har brukt millioner, ja kanskje milliarder, for å forske på miljøfaktorer som kanskje eller kanskje ikke har betydning for noen få tilfeller, og som gang på gang gir et negativt resultat?

For meg står dette som en merkelig feilprioritering, en regelrett sløsing av forskningsmidler. Skal man ta skikkelig hardt i kan man fristes til å kalle det systematisk forskningspolitisk juks.

Jeg har min helt klare mistanke om hvorfor det er slik: I dag krever all forskning forskningsmidler. Det viktige i forskningen er derfor ikke lenger å finne årsaker, men å finne noe som gir mulighet til flere forskningsmidler.

Å oppdage at årsaken er overbeskyttelse av barn, vil være å legge ansvaret på mødrene. Det medfører ingen løsning utover det å løfte en moralsk pekefinger. Det fører ikke til noe produkt man kan skape, patentere og selge, det avslører ikke noen farlige stoffer man kan lage en hype på, og det vil ikke medføre krav om at de ansvarlige må støtte uavhengig forskning for å finne ut om dette er riktig.

Få vil være interessert i slike resultater, i alle fall blant de som kan betale. Forskningsrådene bidrar kanskje med gratulasjoner, men neppe med penger.

Hva med media? Selv Dagbladet og Puls ville ikke vært interessert. Og skulle de bli interessert i en slik konklusjon, så blir forskeren garantert ikke framstilt som et geni som har funnet et svar. Han blir i stedet framstilt som en ekkel forståsegpåer som legger enda flere byrder på hardt prøvede hus- og alenemødre i stedet for å avsløre store, stygge multinasjonale selskaper. Ord som ”arrogant” og ”skråsikker” vil dukke så ofte opp at desk-sjefen må stryke halvparten for at ikke avisen skal virke for useriøs.

Politikerne er ikke bedre. Hvis forskeren konkludere med at årsaken er industriforurensning, vil en rekke politikere stå opp og forlange at han får mer penger. Slik får de markert sin miljøprofil, og regjering, forskningsrådene og andre sponsorer kan regnskapsføre en større andel av sitt forbruk som miljøsatsing.

Påstår du at folk sjøl har skylda, er alt dette borte. I høyden kan du oppnå at en populist bruker deg som bevis på at forskning bagatelliserer miljøproblemer, at man må kreve større etisk bevissthet hos forskerne, eller at all forskning er bortkastede penger.

Og så er det en ting til: Alt som konkluderer med at den teknologiske utviklingen har skylda for et problem understøtter ideologiske overbevisninger, og av og til en del sterke fordommer. Innen en del forskerkretser er slike konklusjoner gull verdt, og ethvert angrep på slike konklusjoner kan utløse sterke forsvarsmekanismer.

Bare legg merke til neste gang en miljøforsker blir kritisert, kritikeren blir sporenstreks anklaget for å være miljøfiendtlig. En så usaklig avvisning av kritikk blir normalt oppfattet som tegn på et lavt akademisk nivå, men det gjelder ikke for faglige spørsmål som er politisert over sin bæreevne.

Forskere er nemlig som mennesker flest. Mennesker flest er kunder. Og kunden har rett. Ikke fordi kunden har rett, men fordi ingen ting er så tilfredsstillende for en kunde som det å vite at man har rett. En kunden-har-rett-grunnholdning hos selgeren får kunden til å føle seg vel og kanskje investere mer penger eller oppmerksomhet i det han har å selge.

For selgeren betyr det at man av og til må gå på akkord med sine prinsipper, men det betaler seg rikelig gjennom økt omsetning, flere venner og et rykte om høy sosial intelligens. At det også får kjøperen til å føle seg sosialt intelligent, gjør dette til en perfekt symbiose.

Den som selger en påstand, og den som aksepterer påstanden som bevis på at man har rett, vil dermed forsvare hverandre. Resultatet kan bli at selv fullstendig tøvete påstander om miljøfarer og framtid kan sirkulere i slike miljøer i lang tid før noen omsider finner på å sjekke deres holdbarhet.

Også aviskjøpere og TV-tittere er kunder. En forsker som mener han har bekreftet en populær fordom, har derfor all grunn til å forvente medias interesse. Leserne får bekreftet at de har rett, og journalisten kan fortelle om en opprører som “the establishment” forsøker å knuse. Også det understøtter en fordom, denne gangen både hos leseren og journalisten.

Journalister som har skikkelig bakgrunnskunnskap kan komme til å se det annerledes, men det finnes alltid andre journalister. Og uansett hvor mye kritikk en journalist får, vil det alltid være noen som klapper ham på ryggen og kaller ham modig.

Resultatet gir seg derfor selv: Når så mange av resultatene stemmer dårlig med hypotesen om at generell forurensning er årsaken til allergi og astma, så medfører det bare at man bryr seg litt mindre om denne forskningen. Fra en allergilege fikk jeg en gang høre at i Øst-Europa var det så forurenset at nesten alle hadde allergi. I dag vet man at allergihyppigheten i øst var svært mye lavere enn i vest. Skjønt, hvor mange vet det? Feilaktige påstander som understøtter populære fordommer oppfattes som riktigere, i alle fall morsommere, enn fakta som motsier dem - og utløser adskillig mer trykksverte.

Hvem vet at industri- eller trafikkforurensning normalt ikke ser ut til å være avgjørende for utvikling av allergi? Allergihyppigheten i det sterkt industrialiserte Grenlandsområdet eller i sterkt trafikkerte Oslo er ikke høyere enn normalt for Norge, mens den er klart over det normale i Finnmark.

Internasjonalt ser det ut til at Australia og New Zealand ligger på toppen av statistikken. Kanskje skyldes det at avsidesliggende land og fylker har færre besøkende og dermed mindre smitte?

Nei, jeg sier ikke at det er slik, jeg vet ikke nok om allergi til å kunne avgjøre hvilken hypotese som er riktig. Jeg ser dette som lekmann, og vet at mange kritiske spørsmål kan stilles både til hypotesen og argumentene for den. Jeg bare spør om hvorfor det ikke satses mer på å finne ut om det er slik. Og jeg har vært freidig nok til å antyde et svar:

Forskningen styres av behovet for penger og oppmerksomhet. Pengene styres av medias oppmerksomhet. Og oppmerksomheten hos forskere, politikere, journalister og publikum styres av et grunnleggende behov: Behovet for å vite at man har rett. Alt dette tilsier at en forklaring som legger ansvar på menigmann ikke er interessant.

Stemmer ikke dette med det du alltid har ment?

Alt kan dog endre seg hvis noen får det for seg at det hele kan tilbakeføres til bakteriedrepende vaskemidler.