137 professorer ved NTNU har undertegnet et brev til kollegiet om å ta det med ro med omorganiseringen. Antakelig er det flere som kunne ha skrevet under, hurtigaksjoner innenfor ferietiden er begrenset effektive. Likevel er det så vidt mange som tilkjennegir så stor frustrasjon at det minner om manglende kontakt med ens medarbeidere å avvise dette med at “alt har vært forsvarlig”. Mine grunner til å skrive under på oppropet er følgende.
1. Jeg har diskutert høringsuttalelser og innspill om omorganiseringen i flere offisielle og uoffisielle fora, og over alt følt stor grad av enighet om at dette er unødvendig, uønsket og dårlig begrunnet. Samtidig har omorganiseringen gjentatte ganger blitt framstilt som uunngåelig, som om det var et absolutt pålegg fra departementet. Det viktige i høringsuttalelsene ble derfor å fokusere på tiltak som kunne redusere skadevirkningene for ens egen institusjon. Sterke føringer ovenfra om at man skal diskutere hvordan og ikke om man skal reorganisere, har derfor ført til at de kritiske holdningene har blitt redigert vekk, og tilbakemeldingene har gitt et feilaktig inntrykk av en av åpenhjertig støtte til omorganiseringen - “i det minste som et akseptabelt andrealternativ”, for å sitere rektor Spjøtvold. De massive protestene “fra grasrota” bør i det minste skape mistanke om at denne støtten ikke har vært helt frivillig.
2. Omorganiseringen er presentert som noe som skal gi et mer effektiv universitet. Det samme var begrunnelsen for den forrige omorganiseringen ved NTNU, Orgut. Ved Orgut skulle besparelsen komme ved at man omfordelte ressurser fra sentraladministrasjonen og nedover i systemet. Den nye omorganiseringen skal samle ressursene igjen ved å skape større enheter. De to omorganiseringene peker i nøyaktig motsatt retning, likevel forventes at begge to skal gi samme typer forbedringer. Kan noen forklare meg logikken?
Omorganiseringene gir dessverre innsparinger, ikke ved at arbeidet gjøres mer effektivt, men ved at innsatsen overfor ansatte og studenter blir stadig dårligere. Når personalet i tillegg blir omplassert hele tiden, blir det en tilleggsfrustrasjon for oss at vi selv må ha kompetansen for å løse konkrete administrative problemer. Det blir heller ikke bedre ved at administrativt personale må bruke så mye tid på omorganiseringer, strategiplaner og utredninger - for ikke å snakke om alt statistisk materiale som skal innsamles for stadig nye budsjett- og styringsmodeller. Frustrasjonene hos professorene skyldes derfor i stor grad meget negative erfaringer med “den slags”.
3. Opprettelsen av NTNU ble gjort utfra en visjon om å skape noe nytt. Med dagens omorganisering er det vanskelig å oppdage andre visjoner enn å redusere antall fakulteter og institutter, forsvart med et upresist og uforpliktende mål om “bedre ressursutnyttelse”. Mange miljøer i dag er fullstendig klar over behovet for å gjøre endringer - til dels store endringer - for å tilpasse seg markedet, spesielt i forbindelse med undervisningen. Flere slike endringer har allerede skjedd i fakultetene, og jeg kjenner andre som har jobbet hardt og forgjeves med andre gode tiltak som er blitt stoppet. Derfor virker det for meg ekstra provoserende når man avfeier protestene mot denne organiseringen med professorers inngrodde motstand mot endringer.
4. I stedet for å bruke så mye energi på omorganiseringer, burde universitetsledelsen forsøkt å ta fatt i det virkelige problemet: Den manglende forståelsen for kulturforskjellene innad i universitetet. Dette er en forskjell som skyldes ambisjonsnivå, selv om det tåkelegges med begreper som “fritt universitet”, profesjonsutdannelse etc. NTH var de facto et eliteuniversitet, skapt gjennom mange år med høye opptakskrav og dyktige studenter som tillot stadig høyere ambisjonsnivå. AVH utgjorde et klassisk universitet hvor svært mange, dels av politiske og ideologiske grunner, benektet behovet for og eksistensen av slike forskjeller i ambisjonsnivået. Dette skismaet er like sterkt fremdeles, og har øyensynlig vært så betent at universitetets ledelse har vært totalt usynlige i saker som kunne pirre en debatt om dette. Man kan til tider fristes til å tenke at de stadige omorganiseringer skjer for å slippe å måtte vekke dette spøkelset.
Spøkelset viste seg til fulle under vekttallsdiskusjonen høsten 2000. Teknologistudentene protesterte heftig på at de ikke fikk større uttelling enn ved andre universiteter, selv om det er kjent at belastningen er ca. 40% større (i noen fag er den dobbelt så stor). Denne debatten ble i sin helhet drevet av studentene, med noen få enslige professorer som støttespillere. Det eneste NTNU sentralt gjorde var å henvise til departementale vedtak om at slik måtte det være. Tanken på å markere forskjellene i ambisjonsnivå, og å bruke det som et argument for å tiltrekke dyktige studenter, var totalt fraværende.
Studentrepresentanter har i innlegg i avisene i juni bedt kandidatene i rektorvalgkampen markere sin vilje og evne til å ta vare på status til de gamle NTH-studiene, men du skal være sikker på at det vil de ikke våge. Universitetet skal på død og liv markedsføres som en homogen enhet under merkelappen NTNU, selv om det er ytterst vanskelig å selge tran og brus under samme merkenavn. At man har en prorektor og rektorkandidat - for hele universitetet - som påstår at faktakunnskap er uinteressant, understreker hvor håpløst det er å markedsføre ambisjonsforskjeller i dagens situasjon.
Styringen av NTNU kan sammenfattes slik: Politikerne aner ikke hva et universitet er, men har sterke, ideologiske syn på hva det bør være. Departementet mener at alle statsbedrifter i utgangspunktet er like, og handler deretter. Universitetsledelsen oppgave er å minimalisere skadevirkningene av det politikerne og departementene vedtar. Beskrivelsen er sikkert urettferdig, men den nåværende NTNU-ledelsen har i det minste et image som tillater en slik beskrivelse.
Hadde dagens ledelse vært en regjering, ville ettermælet
kanskje sett slik ut: Stadige omorganiseringer, manglende ambisjoner om
å holde det faglige nivået og neglisjering av teknologiutdannelsen.
Overfor politikere og media kan ledelsen kanskje framstå som handlekraftig,
men innad virker den nesten som et forretningsministerium: uten egne visjoner
og uten evne til å utfordre dogmer. Og med svak kontakt mot sine
professorer.