I Aarbakke-utvalgets utredning av alternativ medisin forekommer
kvasivitenskapelige forklaringer som grenser mot det rene tøv,
og som ikke imøtegås. Denne manglende kildekritikk i vurderinger
av behandlingseffekt er sjokkerende, skriver dagens
kronikkforfattere, en professor og en førsteamanuensis i fysikk
og en professor i kjemi.
JAN FRØYLAND
KRISTOFFER GJØTTERUD
MARTIN YSTENES
Sosial- og helsedepartementet oppnevnte i april 1997 et utvalg
under ledelse av professor Jarle Aarbakke med mandat å gi en
bred utredning av den såkalte alternative medisin. Utvalgets
arbeid forelå 15. desember 1998 som et dokument i Norges
offentlige utredninger NOU 1998:21. Manglende kildekritikk i
effektvurderinger har sjokkert mange forskere ved norske
universiteter.
Utvalget delte seg i undergrupper med hver sine konkrete
oppgaver. En av gruppene tok for seg de enkelte alternative
behandlingsformene og de tilhørende miljøers egne
forklaringsmodeller. I utredningen blir det gjentatte ganger
presisert at utvalget ikke foretar kildekritikk, og dermed ikke
vurderer disse forklaringsmodellene. De blir stående - ikke bare
uimotsagt - men ikke engang kommentert. Riktignok blir
inntrykket av unnfallenhet delvis rettet opp gjennom den
vurdering av effekten av de forskjellige behandlingsnormene som
en annen gruppe i utvalget har foretatt, men heller ikke her er
det noen kommentarer til forklaringsmodellene.
Fravær av troverdige forklaringsmodeller utelukker ikke at en
behandling kan være effektiv. Det er f.eks. ingen tvil om at
medmenneskelighet og placeboeffekten har hjulpet mange mennesker
til en bedre helse, nær sagt uavhengig av hvilken
behandlingsmetode som er brukt. Men det er vanskelig å tro at en
behandling kan ha effekt i seg selv hvis man ikke kan
dokumentere effekt og hvis metoden åpenbart strider mot en
samlet naturvitenskapelig innsikt. Klassisk homøopati, hvor
medisinen er så fortynnet at det ikke er et eneste molekyl
igjen, har dette problemet. Derfor ser man at homøopater stadig
vekk prøver å finne forklaringer ut over den kjente
naturvitenskap, men hittil har de bare presentert
kvasivitenskap, utledninger som ikler seg en vitenskapelig
språkdrakt, men som i realiteten er totalt meningsløse.
Slike kvasivitenskapelige forklaringer finnes det mange av i
Aarbakke-utvalgets utredning, og de fleste av disse er av en
slik karakter at menigmann har minimale muligheter for å skjønne
at dette er det rene tøv. Hele syv steder er ord som
«kvantefysikk» og «kvantefelt» brukt i rapporten. Også
relativitetsteorien og abstrakte og spekulative teorier som
superstrengteori og supersymmetri er med. Begreper som
tilsynelatende ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre, er
satt sammen slik at de skal gi støtte til fantasifulle
forklaringer. Vi siterer et eksempel blant flere:
«I kvantefysikken er samhørighet mellom atomene et sentralt
begrep. Her betraktes molekylene som forbundet gjennom et felles
felt. For de minste bestanddeler av stoff, kvarkene, er
atskillelse umulig fordi de alltid opererer kollektivt. Klarest
kommer denne samhørigheten frem i superstrengteorien. Denne
beskriver en superstreng, et endimensjonalt objekt, som i ulike
vibrasjonstilstander representerer alle kjente partikler og
vekselvirkninger. Egenskapene supersymmetri i denne modellen
henviser til at partikler og vekselvirkninger kan gå over i
hverandre. Avogadros lov vil dermed ikke være en grense for
opphør av molekyler, men en grense mellom ulike
manifestasjonsformer.»
Hvis du oppfatter dette sitatet som vitenskapelig, så er du
ikke alene. Men i virkeligheten er dette bare tøv, utsagnene er
satt på papiret av en som har lekt med ord som ikke er forstått.
Selv de av opplysningene som er korrekte, er helt irrelevante:
her er ingen logikk, og det finnes hverken teoretiske eller
eksperimentelle indikasjoner på at denne utledningen skulle
kunne lede til en forklaring. Dette tøvet står altså uimotsagt
og udokumentert i en offentlig rapport fra et fagutvalg, det
samme gjelder like tøvete forklaringsmodeller for blant annet
holisme, akupunktur og magnetfeltterapi.
Utvalget sier ikke at det går god for disse teoriene, men det
er heller ikke avgjørende. Når man skal vurdere eventuell effekt
av homøopati, har det betydning at det er umulig å øyne en
forklaringsmodell som kan stå for en naturvitenskapelig kritikk.
Den eneste rimelige grunnen til at disse modellene i det hele
tatt presenteres, må være at de oppfattes av utvalget som mulige
vitenskapelige forklaringer, og at de gir rom for å stille
spørsmål ved den alminnelige oppfatning at homøopatien faller
utenfor naturvitenskapelig innsikt. Rapporten vil derfor bli
referert til som vitenskapelig støtte for fantastiske og
uholdbare forklaringer i lang tid fremover. Det vil i den
sammenheng hjelpe lite at ordet «teori» av og til er skrevet i
anførselstegn, nærmest for å antyde at vi ikke skal ta den
alvorlig.
Utvalget refererer til visse artikler som synes å underbygge
at uendelig fortynnet medisin kan ha en virkning, og gjør et
poeng av at de ikke er blitt motsagt. Men dårlig forskning blir
ikke nødvendigvis motsagt - den kan like gjerne bli oversett.
Søk i forskningsdatabase for mange av de refererte artiklene
viste da også at henvisningene er totalt fraværende, bortsett
fra noen få siteringer i andre homøopatiartikler. Unntaket er
Benvenistes famøse artikkel i Nature i 1988. Denne artikkelen
refererer utvalget til uten å fortelle at tidsskriftet trakk den
tilbake kort tid etterpå, da det ble avslørt at arbeidet ikke
holdt mål. Utvalgets rapport refererer også til at Benveniste
skal ha «vist» at effekt av homøopatisk medisin forsvinner når
det utsettes for magnetiske felter, men de nevner ikke at samme
mann har «vist» at man kan overføre virkning av homøopatisk
medisin over Atlanterhavet via Internett.
En av de mest sentrale kildene i vurdering av eventuelle
kliniske effekter av homøopati er Linde og medarbeideres
meta-analyse publisert i Lancet i 1997, hvor det gjøres en
oppsummerende analyse av alle tidligere publiserte resultater.
Her henviser utvalget til forfatternes konklusjon alene uten å
gjøre noen selvstendig kritisk vurdering av materialet og uten å
henvise til noen av de kritiske merknader som er gjort til
konklusjonene fra denne studien. Lindes artikkel har da heller
ikke fått noen som helst betydning for forskningen innen kjemi
og fysikk, selv om resultatenes betydning for disse fagfeltene
burde være formidabel. Heller ikke dette tankekorset har
utvalget påpekt.
Det er grunn til å spørre om hvilke grunner utvalget har for
ikke å komme med noen kildekritikk. Utvalget selv sier: «En
uttømmende litteraturgjennomgang av alle de alternativmedisinske
metoder som er beskrevet i kapittel 6, vil ikke være mulig
innenfor den tidsramme som utvalget hadde til rådighet.» Men
manglende tid er ingen akseptabel forklaring, det ville ikke
tatt lang tid å kontakte fagfolk med kunnskap om fysiske og
kjemiske teorier og som kunne hjelpe utvalget med å gjennomskue
tøvet. Dessuten har deler av utvalget hatt tid til å reise til
Kina, India, USA, Italia og England og har trukket inn
fagpersoner fra folkemedisin, psykologi, sosiologi og
«Heilpraktik». Det kunne kanskje vært tid til korte besøk ved
nærmeste fysiske eller kjemiske institutt?
Kildekritisk hjelp kunne en også ha funnet gjennom det
amerikanske National Council Against Health Fraud.
Det er derfor gode grunner til å spørre om andre årsaker
ligger bak, om kildekritikken rett og slett er blitt ofret på
husfredens alter?
Utvalget vurderer det slik at «. . . i alle fall deler av
forskningen innen skolemedisin og alternativ medisin er i ferd
med å komme hverandre noe i møte. Hvorvidt dette vil lykkes, må
antas å være avhengig av ikke minst følgende to forhold: En
gjensidig respekt for hverandres tradisjoner, samt oppriktige
forsøk på å stille kritiske spørsmål ved rådende
tenkemåter og
terapeutiske metoder».
På bakgrunn av det som er presentert som forklaringsmodeller
for flere av de alternativmedisinske retninger, er det meget
vanskelig å forstå hvordan dette kan innby til respekt. Utvalget
synes å ha gjort tilnærmet all alternativ medisin immun for
kritiske spørsmål, og det er vanskelig å se hvordan et
vitenskapelig samarbeid kan utvikles på et slikt fundament.
Vi vil sterkt beklage at tøv som er presentert som
forklaringsmodeller for mye alternativ medisin, står uimotsagt
og ukommentert i en norsk offentlig utredning. Rapporten kan
oppfattes som en legitimering av kvasivitenskap, og den kan i
verste fall invitere politikere til å legge kvasivitenskap til
grunn for sine avgjørelser. Utvalget har dessverre ikke gitt en
kritisk vurdering av den alternative medisin til tross for at
utvalget i mandatet er bedt om å redegjøre «for hvor alternativ
medisin står i forskningssammenheng». Ved ikke å ta standpunkt
har utvalget svekket sin troverdighet. Hvis politikerne lar seg
forlede til å ta hensyn til tøvet i sine vurderinger, vil det
utvilsomt svekke tilliten til statsapparatets evne til å ta
rasjonelle avgjørelser i saker som berører naturvitenskap.
SITAT
«Menigmann har minimale mulig heter for å skjønne at dette er
det rene tøv»
«Rapporten vil derfor bli referert til som viten skapelig
støtte for fantastiske og uholdbare for-klaringer i lang tid
fremover»
«Manglende tid er ingen akseptabel forklaring»
«Er kildekritikken rett og slett blitt ofret på husfredens
alter?»
Billedtekst:
Sukkerpille-effekten. Placeboeffekten har hjulpet mange
mennesker til en bedre helse. Men det er vanskelig å tro at en
behandling kan ha effekt i seg selv hvis man ikke kan
dokumentere effekt og hvis metoden åpenbart strider mot en
samlet naturvitenskapelig innsikt, påpeker kronikkforfatterne.
FOTO: FIKK EIRIK STRØMBERG
© Aftenposten |