Publisert i "Biolog", 3/4 2001.

I 1962 kaldstartet Rachel Carson verdens miljøsamvittighet. Ut fra sin bakgrunn som biolog skisserte hun i boken ADen tause våren@ et scenario så skremmende og troverdig at man måtte ta det alvorlig. Nettopp fordi Carson hadde solide kunnskaper, og fordi hun var nøye med å være faglig korrekt, fikk hun gjennomslag. Hun bygget på naturvitenskapen og hun ble støttet av forskere i den debatten som fulgte, derfor kunne hun ikke avfeies.

I bokens kjølvann fulgte flere andre med lignende scenarier, stort sett av langt lavere vitenskapelig standard. Paul Ehrlich (Økokatastrofe) fastslo i 1971 at utviklingen av nyere insektmidler ville føre til at alt fytoplankton i havet ville dø ut i løpet av ca. 10 år. Hans scenario forutsatte blant annet at insekter raskt utviklet resistens mot nye midler, men at noe lignende ikke kunne skje for fytoplankton. I Elisabeth Mann Borgeses AHavets store drama@ (1975) står det at: AOksygenmangelen og en ulidelig stank av forråtnelse ville jage kystbefolkningene på flukt, innover mot fjellområdene. Mange vil omkomme i kampen om de stadig minskende forråd av luft som det går an å puste i.@ Selv så tåpelige formuleringer kunne ikke hindre at boken ble tatt imot og bejublet som et viktig bidrag til miljøsaken.

At Aman raaber brand!@ var i tråd med den Kiellandske tese om at ADen som vil vække maa overdrive@. Motstanden mot overdrivelsene var også liten. Industrien og andre forurensere hadde i lang tid fortiet eller manglet kunnskap om forurensningene de skapte. Nå hadde de mistet enhver troverdighet. En uttalelse fra en industrikjemiker om miljøet hadde like liten vekt som innblanding fra Bresjnjev i en amerikansk presidentvalgkamp.

For miljøforkjempere var det omvendt. Riktignok var det oppviglersk å være miljøforkjemper, og tross alt var det mange som så rikdom og arbeidsplasser som langt viktigere. Men for de som turde, var det lett å lykkes. På 70-tallet var like lett å finne gode miljøsaker som det var å tjene penger på Oslo Børs i jappetiden - man kunne nesten ikke unngå det.

Miljøaktivistene ble etter hvert populister som kunne surfe på en ubegrenset troverdighetsbølge. Den som var mest ekstrem, fikk mest oppmerksomhet, og det skulle svært mye til før det tippet over.

Også på universitetsnivå kunne overdrivelsene være formidable, gjerne på en måte som antydet at de kritiske holdningene til holdbarheten i miljøpåstandene ofte var skremmende fraværende. Georg Henrik von Wright skrev i sitt etterord til 2. utgave av boken AVitenskapen og fornuften@ (1990) at: ADe naturprosessene som er fremkalt av menneskene - som uttynning av ozonlaget og oppvarming av jordkloden (Adrivhuseffekten@) - er blitt globale trusler mot livets fortsatte eksisten, og kanskje er de irreversible.@ Man trenger ikke mye kunnskap om jordens fortid for å vite at disse påstandene er overdrevne ut i det absurde.

Enkel darwinistisk teori forteller at det måtte gå med miljøaktivistene som med dronten. Uten fiender kunne dronten vokse seg større og større, og til slutt mistet den flyveevnen. Det ble dens bane. Hadde det vært rovdyr på Mauritius, ville vi ha hatt flyvedyktige smådronter i dag.

Det hender man må lyve for å få fram sannheten, men det er fullt mulig å lyve uten at det blir sant av den grunn. Omslaget kom midt på 90-tallet, for meg signalisert ved artikkelen AEnd of the green crusade@ i New Scientist 2. februar 1995. Journalister begynte i stadig større grad å stille spørsmål til aktivister, og å sjekke deres kilder. Forskere som stod fram og korrigerte feilaktige påstander, ble bedre tatt imot, og kritikk mot tøvete påstander og overdrivelser førte ikke automatisk til at man ble stemplet som fiende av miljøvern.

Resultatet ble at miljøorganisasjonene ble langt mer edruelige. Siden 1996 har jeg ikke funnet en eneste påstand om Averdens undergang@ iBellona Magasin. Miljøorganisasjonene har på sin side fått større gjennomslag der vedtakene blir gjort. Skjønt noen henger igjen i fortidens tut-og-kjør-argumentasjon, med Kurt Oddekalvs Miljøvernforbund som dagens versting.

Da jeg begynte å skrive internettspalten ASprøytvarsleren@ (http://sproyt.ystenes.com@) 1996, var det overdrivelser i miljøsaken som var en av viktigste drivkreftene. Slike saker viste seg å være langt mindre dominerende enn jeg hadde forventet - kanskje på grunn av gale forventninger fra min side, kanskje på grunn av at det har skjedd en forbedring på dette punktet.

De siste årene har det kommet flere mer eller mindre solide bøker som tar oppgjør mot en del forestillinger innen miljødebatten - særlig mot dommedagsvarslene. Jeg skal med skam innrømme at jeg ikke har lest Bjørn Lomborgs bok AVerdens sande tilstand@, men jeg har lest og hørt flere intervjuer av ham. Så langt har jeg ikke hørt ham servere en eneste påstand som jeg vet er faglig feil. Og i motsetning til en del kommentatorer innen samme kategori, har jeg heller ikke hørt ham bruke kreasjonist-argumentasjon av typen: ADenne detaljen er uholdbar, ergo er alt uholdbart@. At blant annet Steinar Lem prøver å klistre denne merkelappen på ham, er en annen sak, litt verre er det at de i stor grad har lykkes. Lomborg er et nesten helt ukjent navn i den norske debatten (det er bare 42 treff på ALomborg@ på søkemotoren AKvasir@), og det kan være en effektivt retorisk grep i en debatt å koble en motstander opp til Lomborg etter at man først definerer Lomborg som antimiljøverner.

På den bakgrunn er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor det har vært lettere å finne Agod sprøyt@ fra miljøaktivister enn fra folk som er motstandere av miljøsaker. Når seriøs kritikk blir stemplet som revisjonisme, da blir useriøs kritikk marginalisert. Spesielt de som har fordeler av å unngå overfokusering og overeaksjon i miljøspørsmål må forholde seg til dette. De vet at ethvert argument fra deres side kan snus til et angrep på deres troverdighet og miljøimage, og en useriøs argumentasjon vil være totalt ødeleggende.

For miljøaktivister er situasjonen fremdeles i stor grad motsatt, det gjelder særlig overdrivelse av usikkerhet og overdrivelse av konsekvenser. Dette påvirker også i hvilke områder tendensen til overdrivelser er størst, per i dag er stråling og genteknologi de viktigste problemområdene i så måte. På disse feltene er argumentasjonen til tider så outrert at det i visse sammenhenger er umulig å gi en balansert framstilling uten å bli stemplet som ekstremist. Noen ganger utvikler det seg til ren sekterisme, som avsløres når senterpartiets representant Unn Aarrestad i Aftenposten påstår at genmat har utryddet monarksommerfuglen, eller når Klassekampen omtaler bruken av uranammunisjon som ASnikende atomkrig@.

Dette er ikke uproblematisk, ei heller for miljøsaken. Høsten 2000 steg bensinprisene kraftig, og protestene ble så kraftige at regjeringen måtte motvirke effekten ved å redusere bensinavgiften. I dagens valgkamp ser det ut til at protestene mot energiavgiften blir en viktig sak. Dette skjer selv om politikerne og miljøorganisasjonene i stor grad er enige om at de globale oppvarmingen er det største miljøproblemet i dag. Sett på en slik bakgrunn burde høyere energiavgifter og høyere bensinpriser blitt sett på som viktigst av alle viktige miljøsaker.

Miljøengasjementet holdt altså ikke da det grep inn i folks pengepung. Kanskje skyldtes det at miljøsaken i stor grad har skadet sitt eget rykte. Det er for mange som misbruker miljøsakens navn til å fremme vitenskapelige uholdbare påstander. Samtidig er det fremdeles begrenset vilje i de seriøse miljøorganisasjonene å ta klart avstand fra de seriøse. Når i tillegg fagfolk kritiserer innsamling av melkekartonger som miljøtiltak, og politikerne bare forsvarer det med at det har en god oppdragende effekt, da ser mange et signal om at miljøsaken egentlig bare er en barnelek for spesielt interesserte.

Utviklingen se siste årene kan ha gjort miljøsaken til en slankere dronte, som kanskje har tatt til vingene og flyr igjen. Men den flyr opplagt ennå for dårlig i motvind. Hvis man er overbevist om at miljøet aldri vil oppleve mer enn kortvarige høststormer som går over av seg selv, da er det problemløst. Da er det greitt å beholde miljøsaken som en selskapslek for de pratsomme, og som en mulighet for sulteforede forskningsmiljø til å skaffe seg bevilgninger og for ungdomspolitikere å skaffe seg goodwill også i framtiden. På disse områdene fungerer miljøsaken godt, i tillegg til at den gir meg og andre kverulanter noe å skrive om.

Og en utstoppet dronte vil være en sensasjon for ethvert museum.