De lo av Galilei, også

Trykket i Aftenposten 1999-05-15 
Av professor Martin Ystenes, Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet
Den 24.4. presenterer Aftenposten den nye norske
kvistgjengerforeningen gjennom et intervju med kvistgjenger Geir
Wollmann. Jeg har ingen innvendinger mot at folk tror på den
slags, ei heller at folk med slike interesser organiserer seg.
Men jeg finner det merkelig at Aftenposten kan presentere slike
spekulasjoner helt ukritisk, deler av det til og med under
vignetten «fakta».
  Et hovedpunkt er at Wollmann venter motstand fra skeptisk hold
og at han «blir ikke forbauset dersom etablerte
forskningsmiljøer tar til motmæle». Det som forbauser meg er
hvordan dette poenget nærmest er blitt et kjennemerke for
kvistgjengere og jordstråle-eksperter. Jeg kjenner ingen
gruppering i Norge som så gjennomført prøver å plassere seg i
martyr-rollen. Det er nesten så man forventer at de vil ha
bilder av Galilei og Kopernikus på foreningens brevpapir, med
påskriften «De lo av dem også».
  Galilei forbindes av folk flest med inkvisisjonen og det ikke
autentiske sitatet «Eppur, si muove», eller «Allikevel beveger
den seg». For vitenskapen forbindes han med kravet om at alt som
var virkelig, skulle kunne påvises ved vitenskapelige
eksperimenter eller observasjoner. De kjetterske tanker fikk han
fordi han gjennom målbevisste eksperimenter og systematiske
observasjoner oppdaget at tidligere tiders spekulasjoner var
feil. De kvistgjengere som føler et skjebnefellesskap med
Galilei, bør derfor prøve å lære av ham.
  Gjennom tidene har jeg fått mange rapporter om hva
kvistgjengere påstår å kunne påvise. En påsto at kvisten rettet
seg spontant inn mot et jetfly som fløy forbi, en annen at han
kunne peke ut retningen til Kvitsøysenderen, en tredje at han
kunne peile inn fjernsynsapparater. Den 31.3. fant jeg følgende
i Nationen: «Da Wollmann fant en vannåre under huset, spurte han
søkevinkelen om dybden. På 16, 17, 18 meter? På 19 meter krysset
den seg.»
  I Aftenposten er Wollmann litt mindre sensasjonell, men han
påstår at ønskekvisten kan brukes til å finne overlevende etter
snøras og til å lokalisere landminer. Begge påstander er
avkreftet gjennom grundige og lett tilgjengelige vitenskapelige
studier, publisert henholdsvis i «Nature» i 1971 og i «Naturen»
i 1990. Det er da heller ingen seriøs bruk av søkevinkler eller
ønskekvister til slike formål i dag.
  Flere studier i Norge de siste årene har vist at evnen til å
påvise jordstråling forsvinner når den testes under
vitenskapelige forhold. James Randi har utlovet en pris på 1,2
millioner dollar for den som kan påvise den slags evner under
kontrollerte betingelser. Mange har prøvd og vært overbevist om
at de har klart det - inntil de fikk se resultatet av testen.
Wollmann vil finne informasjon om prisen på internett
(http://www.randi.org) - og han kan ta med seg hvem han vil som
vitne for å sikre at testen går riktig for seg. Hvis han synes
det er vanskelig å ta imot penger, så kan han donere millionene
til et godt formål.
  Også i Norge er det mange som har sagt seg villig til å
samarbeide om slike eksperimenter, deriblant professor Rolf
Manne. Herved utfordrer jeg Aftenposten til å ta initiativ til
og overvære et slikt eksperiment. Det må være bedre å kunne
referere til vitenskapelig holdbar informasjon som man selv kan
kontrollere og forklare, enn ukritisk å gjengi spekulasjoner og
bortforklaringer.

Billedtekst:
Omstridt. Geir Wollmann og kvistgjengere som føler et
skjebnefellesskap med Galilei, bør prøve å lære av ham,
anbefaler artikkelforfatteren. FOTO: HANS KRISTIAN RIISE
  
© Aftenposten