Trykket i Unversitetsavisa, mars 2002.

De siste månedene har media fortalt oss mye om at den norske skolen ikke holder mål, og kilden har vært en OECD-rapport (Pisa-rapporten). 16. februar går NTNU-professor Stefan Hopmann ut i Aftenposten og kritiserer medias tolking av rapporten. Overskriften Aftenposten gir er "Opprørt over feil bruk av undersøkelser i skolen". Hovedpoengene til Hopmann er at måten man underviser på er så forskjellig i de forskjellige land at kunnskapen ikke kan måles rettferdig, og at forskjellene er så små at de like gjerne kan skyldes forskjeller i hva barna lærer utenom skolen - ikke hva de lærer i skolen. For leserne framstår Hopmann som en som klart avviser konklusjonene i rapporten, og jeg vet at han ikke er alene ved NTNU om å ha tanker i den retningen.

Jeg har ikke kompetanse til å avvise Hopmanns vurderinger, selv om jeg ikke kan forstå hva det er som gjør at norsk skole skal tape så mye mer enn alle andre på en målemetod. Særlig ikke når de svake karakterene gjelder i mange fag og i så mange henseende. Norske skolebarn gjør det dårlig i språk og matematikk, de lager mest bråk i timene, de er dårligst til å lære utenat, og det er større forskjeller basert på kulturbakgrunn og kjønn for norske skolebarn enn i andre land. Skyldes virkelig alt dette at vi er så annerledes at vi ikke kan måles? En så dristig påstand krever det både kløkt og gode argumenter å forsvare. Mangler en av delene, vil man fort framstå som en sutrete fotballtrener som hele tiden legger all skylda på dommeren.

Hopmann - og flere med ham - kan umulig ha skjønt at det er en tillitskrise mellom de norske pedagogiske miljøene og svært mange mennesker i Norge. Det er nok å se på utviklingen i rikspolitikken, for første gang har Norge et Storting hvor det ikke er flertall for et nær ubegrenset forsvar av enhetsskolen. Det finnes endog argumenter for å anta at ønsket om endring i skolepolitikken er den viktigste årsaken til de dramatiske endringene i det politiske landskapet det siste året. Et slikt argument er sammenfallet i tid mellom Høyres dramatiske framgang i fjor sommer og presentasjonen av den nye skolepolitikken på partiets landsmøte.

OECD-rapportene er heller ikke enestående, jeg har en perm full av avisomtaler av rapporter som forteller at norsk skole er høyst middelmådig eller dårlig i en rekke sammenhenger, flere av disse oppslagene er basert på intervjuer med ledende forskere som er klare i sine konklusjoner. Det er heller ikke vanskelig å finne forhold som tolkes som produkter av en for dårlig skole: Norske forskere i verdenstoppen er mangelvare, vi gjør det dårlig i alle slags realfagsolympiader, vi merker en stadig synkende kunnskap i realfag hos elever fra videregående skole, og interessen for slike fag bare synker og synker. Dette skjer uten at de svakere ser ut til å få det bedre, for mobbingen blir stadig verre, og stadig flere ungdommer dropper ut av skolen.

Det er da heller ikke vanskelig å finne foreldre som er svært skeptisk til hvordan den norske skolen takler problemene. Mange mener det legges for lite vekt på kunnskap, særlig natur- og realfaglig, og mange av dem mener problemene skyldes overdreven integrasjon og snillisme overfor bråkmakere. Kanskje enda mer problematisk er den mur av uvilje, gjerne sterkt ideologisk betont, som mange forventer å møte - og noen møter - når man tar opp dette problemet, det være seg på generelt eller spesielt grunnlag. Historien om en hel skoleklasse som ble tatt ut av skolen i Bodø fordi en bråkmaker ødela for alle, er eksempel nok for mange. Mange ser en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Norges Lærerlag som hardnakket stritter imot de endringer de ønsker i skolen, og når de tar opp problemene overfor de kommunale organer eller i avisspalter møtes de ikke alltid av logiske og faglige motargumenter, men knallhard og gjerne foraktende politisk polemikk. Man skal ikke lese mange innlegg fra valgkampen for å finne støtte for en slik hypotese.

Når disse misfornøyde foreldrene får servert en omfattende og solid rapport som forteller dem at de har rett, da er det uklokt å avfeie den med lettvintheter. Store deler av det politiske miljøet har skjønt dette, men vet øyensynlig ikke hva de skal gjøre. Førsteinntrykket av den politiske venstresidens reaksjon er at de er for sjokkskadet til å ha noen mening, de overser rapporten og de spørsmål den stiller. I artikler om tidligere undervisningsminister Trond Giskes visjon om "Det nye Arbeiderpartiet" har jeg ikke klart å finne ordet skole en eneste gang, og på www.dna.no finnes ingen ting om skole bortsett fra henvisninger til valgprogrammet i fjor høst. Jeg prøvde å starte en debatt om skolepolitikk på noen av internettsidene tilknyttet dette politiske miljøet, men enten fantes ingen åpning eller så ble det regelrett avvist.

Det er i denne situasjonen at representanter for fagmiljøene går ut og sier: "Rapporten er tull. Vi vet best, og norsk skole er fremdeles best". Uansett hva Hopmann måtte ha av argumenter, og uansett hvilke forbehold han tar, det er slik hans uttalelser vil oppfattes av mange. Kanskje vil noen av de som ikke ønsker forandringer gripe hans uttalelser begjærlig. Han får håpe at det ikke skjer, for det kan bare føre til en polarisering i debatten hvor NTNUs pedagogiske fagmiljø blir oppfattet som en ideologisk vaktpost. Og de som søker en løsning vil i alle fall ikke søke råd hos de som benekter at problemet eksisterer.

Martin Ystenes