Kritisk som faen

Gjennom hele skolegangen har elevene fått høre akkurat det: "Det er viktig å være kritisk". Før de har fått spurt "hvorfor?", har de fått høre om Galileo Galilei og Kopernikus, gjerne med en forlengelse til boken "Den tause våren" og miljøsaken. Thor Heyerdahl er en selvsagt eksponent for hvor viktig det er å være kritisk, mens det å kritisere ham er bakstreversk. Man får ikke vite hvorfor det er slik, det er bare noe man skal akseptere.

Koblingen utvides kanskje til alternativ medisin og troen på UFOer: Å være kritisk betyr da å være åpen mot den slags, ikke å stille kritiske spørsmål. Man får høre at hvis man ikke liker matematikk eller naturfag så er det fordi man er så kritisk at man ikke liker fasitsvar man må akseptere ukritisk. (Og man får høre at man ikke skal skrive "man" hele tiden, men det har jeg aldri akseptert.)

Etter hvert forstår man at det finnes ingen sikre svar - faktisk finnes det ikke svar i det hele tatt, skjønt etter en stund er man ikke sikker på det heller. Bare en ting er sikkert: Det er feil av læreren å si at eleven tar feil, han eller hun kan i høyden si seg uenig. All kvalitetsvurdering medfører derfor undertrykkelse av akademisk nysgjerrighet, tvilsom sortering etter lydighet og gammeldags utøvelse av lærerautoritet.

Det er derfor ikke så rart at studentene gjesper og noterer søvnig når professoren sier de skal være kritiske. De har hørt den før, og sett hva det betyr. Den som har tatt den slags alvorlig har enten kastet bort tiden på å kverulere, eller blitt oppslukt av faget og blitt nerd. Ingen av delene er særlig attraktivt.

Først etter mange år, som regel ikke før de har vært i yrkeslivet, oppdager studentene at det de lærte var feil. Du er bare berettiget til å være kritisk hvis kritikken er berettiget. Du skal være åpent nysgjerrig, men også dette har sin grense. Hvis du spør og graver fordi du ikke har lest leksa di, oppfattes du ikke som kritisk, men som er en uhøflig latsabb. Dette er en virkelighet mange unge er fullstendig uforberedt på. For noen blir denne sosialiseringsprosessen så forvirrende og traumatisk at de velger å holde kjeft i stedet. For andre blir det en bekreftelse på at verden består av et eller annen slags idioter, pluss en selv.

Noen skjønner etterhvert at å være kritisk først og fremst betyr å være kritisk til sin egne ideer, og at man også lar andre kritisere dem. Ingen har nok kunnskap og intelligens til å kunne gi egne ideer tilstrekkelig kritikk. Det er ved å møte andres kritikk at ideene kan utvikles og bli verdifulle, ikke vet at folk himler med øynene sier "Du så flink du er".

Sann kritisk innstilling er å bidra til denne prosessen fra begge sider, noe som er noe helt annet enn å slenge ut moteriktige fordommer og kule vittigheter.

Du har sikkert hørt historien om Galilei som slapp to kule kuler av ulik tyngde fra "Det skjeve tårn" i Pisa for å overbevise de geistlige om at Archimedes tok feil når han sa at tunge ting faller fortere enn lette. Den historien er feil. Det kan være at en av hans forgjengere gjorde dette, men garantert ikke Galilei. Ingen avkrefter slike myter bare ved å være kritisk, men du kan snuble over det riktige hvis du søker informasjon. Den viktigste kilden til kritikk er nemlig ikke en kritisk innstilling, men kunnskap, informasjon og sunn fornuft.

Like interessant er dette: Galilei var selv overbevist om at Aristoteles hadde rett, i hans avhandling "Om bevegelser" fra 1590 støtter Galilei seg fullt ut til Aristoteles bevegelseslære. Den nye teorien ble antakelig formulert først 14 år senere. Kanskje skyldes nytenkingenen en tidligere lærer ved universitetet i Pisa, som man tror har sluppet to kuler fra "Det skjeve tårn", og som antakelig også opprinnelig hadde trodd på Aristoteles. Kanskje var det på grunn av kritikk fra ham, at Galilei skjønte at Aristoteles tok feil. Det er nemlig slik vitenskapen virker.

Galilei gikk ikke ut med kritikk av Aristoteles før han hadde testet både hans og sin egen teori grundig. Det var ikke fordi han var redd for å stikke fram hodet, men fordi han måtte overbevise seg selv før han kunne klare å overbevise andre. Antakelig var det første vanskelig nok.

De fleste store naturvitenskapsmenn og -kvinner har gjort det på denne måten. Newton uttalte at han "stod på skuldrene til giganter". Først ved å lære og forstå det de andre hadde funnet ut før, kunne han se det nye. Viktige nye ideer starter normalt ikke med kritikk av andres ideer, men med ved å forstå deres ideer og så eventuelt oppdage at de ikke stemmer.

Jeg har fulgt mange studenter gjennom tidene, noen gjennom hele studiet og helt fram til doktorgrad. Noen begynner som rabulister eller kverulanter, og stort sett ender de opp som det. De er kule. Andre spør og spør fordi de vil lære. De er strebere, og heller ikke alltid like godt likt av lærerne. Noen av mest uoppdragne streberne ender opp som meget dyktige forskere. Få av kverulantene gjør det, men noen av dem får et mellomspill som studentpolitikere. Dermed får de mulighet til å formidle sin egen misforståelse til andre.

Å være kritisk er i dag redusert til en selskapslek, og en unnskyldning for den som ikke gidder å gjøre det man skal. Det er få som skyr et fag fordi det gir fasitsvar, unntakene er noen få ekstremt intelligente og/eller kreative.

Derimot er det mange som skyr fag som krever kunnskap, særlig fag som avslører den som ikke har slik kunnskap. Det er ikke alle som tåler å bli avslørt slik, og det er enda færre som tar avsløringen som en spore til å lære seg det de ikke kan. I slike situasjoner er det mye greiere å hoppe over til et fag hvor man kan synse fritt, og hvor det å påpeke feil blir oppfattet som sosialt uintelligent. Spesielt er det lett å droppe det vanskelige hvis man kan begrunne et slikt valg med at "man er jo så kritisk".

Professoren som ber studentene være kritisk vil oppfatte det som en sjelden og positiv opplevelse hvis noen avbryter ham og spør et oppriktig "Hvorfor?". Antakelig svarer han at "Det var et godt spørsmål", og fortsetter kanskje med at "det er kritisk tenkning som bringer vitenskapen videre". Resultatet kan være at neste år spør alle "Hvorfor?", fordi de har lært at det er det man skal.

Sannsynligvis har han aldri blitt avbrutt med et spørsmål om "Hvordan?". Det hadde vært interessant å se om han kunne svare på det.

Heldigvis er det noen talenter som lærer seg "hvordan" etter hvert, antakelig på tross av og ikke på grunn av lærernes og professorenes lek med moteord. Kanskje man i stedet skulle gi elevene kunnskap de kan bruke til å bli kritiske, heller enn å blåse opp de verste kverulantenes ego? Kanskje man kunne gi dem så mye kunnskap at de - i alle fall på noen områder - kunne mer enn sine lærere? Da ville eleven oppdage at kritikk var fruktbart og utviklende, og læreren ville se hva det virkelig betyr å være kritisk. Så kunne elevene se om læreren taklet det.

Problemet er at kritisk innstilling dermed blir redusert fra en rettighet til en ferdighet. Slik nyttetenking gjør livet fattig, og skaper et sorteringssamfunn med tilhørende fremmedgjøring og grobunn for narkotikamisbruk, seksualisert vold, selvmord og nynazisme.

Man er da kritisk.