Universitetsavisa 01/02, 24. januar 2002

Myten om den kule lettingeniøren

[Kan det tenkes at kandidatene våre, eller litt for mange av dem, ikke lenger holder mål i forhold til kravene arbeidsgiverne setter, spør Martin Ystenes]

Stadig hører man at alt mulig annet er viktigere enn fagkunnskap, sist ute med dette var prorektor Feilberg i Adresseavisen. Men hvorfor er det ingen som undersøker om det stemmer? Og hvorfor ser det ut til arbeidsmarkedet bare blir dårligere og dårligere jo kulere vi blir?

Jeg tror det må være 25 år siden jeg første gang hørte en tese som, korrigert for prisstigning, lød omtrent slik: Årslønn etter endt NTH-studium er gjennomsnittskarakteren ganget med to hundre tusen. Får du toppkarakterer, får du en dårlig betalt universitetsstilling. Havner snittet på tretallet, duger du ikke til annet enn å bli sjef. Det var ikke vanskelig å finne enkelttilfeller som beviste at det var slik.

Ca. 10 år senere fikk jeg servert en bekreftelse på teoremet fra en dekanus fra Berkeley eller noe sånt. Undersøkelsen han refererte viste at en gjennomsnitts sjef hadde 5-10 kriterier som ble vurdert som viktigere enn faglig dyktighet når han skulle ansette noen.

Det tok ikke lang tid som universitetslærer å oppdage svakheter ved tesen. Jeg førte statistikk over hvor studentene fikk jobb, og et overraskende bilde dukket etter hvert fram: De med størst faglig kompetanse fikk de mest interessante jobbene. Noen få var arbeidsledige noen måneder, men ingen med bedre enn 2,5 i snitt. Fikk noen uventet store problemer på jobbmarkedet, var årsaken helst kresenhet i forhold til geografien - ikke manglende sosiale ferdigheter.

Ei heller så valg av fordypningsfelt ut til å bety mye, bare det var dypt nok. En student fra teoretisk fysikk tok diplom hos meg og gjorde en oppdagelse angående et ustabilt molekyls vibrasjoner. Jeg var imponert, men hva slags jobb kunne han få med så lite matnyttig kunnskap? Han fortalte meg at de var tretten som studerte teoretisk fysikk. Alle hadde gode jobbtilbud før de var ferdige, ingen innen teoretisk fysikk. Han selv fikk en kremjobb i et konsulentfirma, og var meget fornøyd.

Øyensynlig følger derfor ikke de som ansetter våre kandidater de kriteriene de selv oppgir. Kanskje skyldes det en uuttalt forutsetning: Hvis andre kriterier er viktigere enn faglig nivå, så er det fordi man tar det faglige nivået for gitt. Har man flere søkere som kan faget sitt godt nok, vurderes andre kvaliteter. Men ikke før.

Samfunnet stiller andre krav til våre kandidater enn for ti-tyve år siden. Derfor ble sivilingeniørstudiet utvidet med et halvt år som skal brukes til andre fag enn teknologi og realfag. Dette er en av de endringene som prorektor Feilberg gleder seg over i sitt innlegg "Vitaminer til karrieren", i Adresseavisen, 5. januar 2002. Jeg blir stadig vekk forundret over hvor fraværende motforestillingene er når dette bringes på bane. Så vidt jeg vet finnes det ingen forskning som kan bekrefte at omleggingen har vært vellykket, og det finnes opplagt argumenter for å si at den ikke har vært det.

Eks.: Hva skjedde ved omleggingen til 5-årig studium i kjemi? Grunnfagene i kjemi og fysikk ble redusert med til sammen 2,5 vekttall - dvs. et helt fag (eller emne, for å være moteriktig). Like etter fjernet man muligheten til å kreve fordypning i kjemi fra videregående skole, og man fjernet forkurset i kjemi for de som ikke hadde slik fordypning. En generell nivåheving i realfagene kunne ha motvirket dette, men den har visstnok uteblitt. Før omleggingen underviste jeg kjemistudenter i uorganisk kjemi i 2. semester. I dag underviser jeg halvparten av det samme stoffet i et doktorgradsfag.

Dette er mer enn bare akademisk purisme. Hva forventer en industribedrift å få hvis man ansetter en sivilingeniør i kjemi? En sivilingeniør i kjemi eller en sosial person med overfladisk fagkunnskap og teoretisk ledelseserfaring?

Omleggingen av studiet har i alle fall ikke medført en forbedring av arbeidsmarket. En større norsk avis avslørte nylig at sivilingeniørene i kjemi etter hvert har kommet høyt opp på listen over kandidater som ikke får ønsket jobb. Norsk Hydros åpenhjertige forsøk på å kverke sitt eget rekrutteringsgrunnlag ved å kaste ut et par hundre forskere, har opplagt betydning nå. Men det er noe i tillegg. Før i tiden fikk man i det minste en jobb som lærer, byråkrat eller selger, eller kanskje til og med som journalist hvis det knep. Selv disse kildene virker nå langt tørrere enn før.

Kan det tenkes at kandidatene våre, eller litt for mange av dem, ikke lenger holder mål i forhold til de kravene arbeidsgiverne setter? Kan det tenkes at selv om industrien påpeker at all mulig annen kunnskap er viktig, så er det fagkunnskapen som likevel er mest uerstattelig? En søker til en stilling er faglig dyktig, men mangler ledelsesfag og trening i muntlig presentasjon. En annen har flere fag innen ledelse, men har store faglige hull som skyldes manglende forståelse i matematikk. Antakelig velger du den første. Det finnes mange ledelsesseminarer og presentasjonskurs, men få etterutdanningskurs i matematikk. Studenten som ofret et matematikkfag for å ta et ledelsesfag "fordi det er det industrien vil ha", kan ha tabbet seg ut.

Den nylig publiserte rapporten som avslørte det dårlige kunnskapsnivået hos våre skolelever, understreker betydningen av basiskunnskap. Hver gang rapporter har avslørt norske elevers manglende kunnskap, har representanter for lærerne uttalt at man må satse mer på pedagogikk i lærerutdannelsen. Den samme rapporten utpekte de finske skolebarn til de beste. I motsetning til i Norge har man i Finland satset på fagkunnskap hos lærerne. Statistikken støtter altså ikke synsingen, selv for lærerne ser det altså ut til at ren faglig dyktighet er viktigere enn alt annet. Burde ikke dette gjelde enda mer for sivilingeniører?

Industrien liker opplagt kandidater som kan både teknologi og annet. I alle fall noen ønsker seg slike folk. Suksessen til de nye motestudiene viser det, selv om suksessen i stor grad kan forklares av at man har tiltrukket seg dyktige og ambisiøse studenter og at antallet kandidater er begrenset. Det åpner også nye dører å ta et tilleggsstudium som utvider det faglige grunnlaget, og visse konsulentbedrifter er flinke til å påpeke behovet for allsidighet og tverrfaglighet.

Men en stor del av arbeidsmarket vil fremdeles ha sivilingeniører fordi de kan faget, og for dem er en halvstudert hybrid uinteressant. Når industrien signaliserer behov for annen kunnskap, så betyr det for mange at de ønsker seg en kandidat med så stor kapasitet at han/hun har lært seg noe i tillegg til teknologien - ikke i stedet for. Minst av alt ønsker de seg en halvgod erstatning med særkurs i refleksjon.

Martin Ystenes

Professor, institutt for kjemi