alt1
Naturfag er det som står i naturfagbøkene
alt1
Emne Naturfag
Martin Ystenes, professor i kjemi ved NTNU, stiller spørsmålstegn ved lærebøkene i naturfag og lærernes interesse for faglig oppdatering: ”Har en norsk lærebok i realfag noen gang klart å selge noe på det åpne markedet? Nei, selvfølgelig. Men hvorfor selvfølgelig?”
Før du leser artikkelen, anbefaler forfatteren at du bruket et par minutter på en enkel test som du finner her:
Når du har lest artikkelen. kan du si din mening her:

 Naturfag er det som står i naturfagbøkene

1.3.02


Martin Ystenes , professor i kjemi, NTNU 

Tokk-tokk-tokk! Ett, to! Ett, to! Dette er en prøve. En kunnskapsprøve. Hva forbinder du med følgende ord: Dobson-enheter, apoptose, Tambora og telomerer? Ikke bry deg om du ikke kjente igjen alle, men kjente du minst ett av dem? Hvis ikke, prøv disse: Chicxulub, Archaeopteryx, Charon, Buckminsterfullerener og Tunguska. Var det noe som i det hele tatt virket kjent?

Hvis du kjenner den naturvitenskapelige betydning av noen av disse begrepene, gjør jeg to antakelser: a) Du er interessert i naturvitenskap, så interessert at du holder deg orientert om hva som skjer. b) Du merker deg begrepene. Motsatt vil jeg anta at minst en av disse antakelsene ikke holder for deg. Begrepene ovenfor er alle favoritter innen populærvitenskapen, særlig de siste årene.

En TV2-journalist mente at seerne blir forulempet hvis de blir minnet om hva de skulle ha lært på skolen. Jeg har forulempet 160 studenter. Ingen kjente noen av de fire første begrepene. De øvrige ble hver gjenkjent av 1-5%. Ingen av studentene kjente igjen så mye som halvparten av de 25 begrepene i testen ovenfor - selv om det må påpekes at de ikke fikk oppgitt alternativer. Forbausende mange klarte mindre enn 5. De 160 var studenter med langt over gjennomsnittlige realfagskarakterer, og sannsynligvis med langt over gjennomsnittlig interesse for naturvitenskap - men knapt noen av dem hadde fulgt med i hva som skjer. Hvordan er det da med resten?

Jeg spurte også studentene hva de leste av naturvitenskap. En av dem leste « New Scientist », en annen leste « Scientific American ». Den ene var mørkhudet, den andre svarte på engelsk. Jeg nevnte dette resultatet for en annen gruppe studenter, og to som satt på første benk ble nesten sjokkert over det jeg fortalte. Den ene var mørkhudet, og andre kommenterte på engelsk, og for dem var det en selvfølge at man brukte tidsskrifter i undervisningen. De som hadde gått på norsk skole skjønte ikke hva jeg maste om, men de ble utvilsomt litt paff over utlendingenes reaksjoner.

Undersøkelsen avslørte mer: Halvparten av studentene hadde aldri lest en populærvitenskapelig bok, bare fem av dem hadde lest mer enn ti. En av fire hadde lest « Illustrert Vitenskap », om enn sporadisk, ingen andre kunnskapskilder ble påtakelig mye lest. De utskjelte journalistene er jevnt over langt mer interessert i og informert om naturvitenskapen enn bredden av kremstudentene våre.

Den enkelte students resultat er uinteressant - folk har ulike interesser. Men at den samlede interessen for naturfag er så laber, det forteller noe om den norske skolen. Ja, egentlig forteller den svært mye om skolen - og kanskje enda mer om lærerne. Den viser at det neppe er mange norske naturfaglærere som følger med i hva som skjer innen faget utover en halvhjertet lesning i «Illustrert Vitenskap». De bruker i alle fall ikke det de vet i undervisningen. Yrkesstolthet er ikke akkurat et ord som skriker etter å bli brukt her, selv ord som interesse kan virke malplassert.

Hvis du mener denne karakteristikken er urettferdig, så se på dette: Hva er den populærvitenskapelige mest spennende hendelsen innen kjemien siden krigen? Ingen tvil: Buckminsterfullerenene, eller fotballmolekylene. På den tiden de dukket opp testet jeg hvert år mine kjemistudenters allmennkunnskap med en test som dekket alt fra litt uvanlige kjemispørsmål til kunst, sport og politikk. Opptakskravet til kjemistudiet var den gang meget høyt, og for meg var det helt naturlig å spørre studentene om de visste hva Buckmunsterfullerener var. To år etter at nyheten kom og dominerte den populærvitenskapelige presse var det ingen - INGEN! – av kjemistudentene i første klasse som visste hva dette ordet betydde.

( Her finner du et eksempel på testene, , - og her finner du løsningsforslagene .)

Jeg nevnte dette i en diskusjon med ledere for en lærerutdanning, og fikk til svar: Buckminsterfullerener inngår nå i lærebøkene, så det er ikke noe problem lenger. Det at lærere skulle forvente å følge med faget utover det å inhalere oppdaterte lærebøker, den tanken gav åpenbart ingen resonans. Nå var det min tur å få hakeslepp!

At lærerne i stor grad baserer sin kunnskap på lærebøkene skremmer meg enda mer fordi lærebokforfatterne stort sett ser ut til å gjøre det samme. Det erfarte jeg da jeg var konsulent for en kjemibok for et par år siden. Boken hadde først vært vurdert av en konsulent som brukte under en halv side på å fastslå at alt var såre vel – eneste problemet var at ett av kapitlene var så omfattende og bra at læreren ble overflødig. Jeg klarte ikke å gi meg før jeg hadde skrevet en 20 siders rapport, hvorav halvparten omtalte til dels alvorlige faglige feil og halvparten kritikk av det pedagogiske. Det kapitlet som fikk så mye skryt hadde presentert støkiometrien som ni løsningsmetoder, uten å klare å formidle noen følelse av at det lå et enhetlig logisk konsept bak. Jeg har hatt mange studenter som har lært faget sånn, og de må i virkeligheten lære alt på nytt på universitetet. Videre læring må bygge på forståelse, ikke på et lappverk av smarte formler. Den som ikke skal studere kjemi videre, kommer sannsynligvis aldri til å regne støkiometri på fritida. Kapitlet er derfor nesten totalt verdiløst for elevene, bortsett fra at det hjelper dem til å lære et pensum og til å stå i et skolefag.

Jeg var sjokkert både over boka og konsulenten, norske lærebokkonsulenter er åpenbart ikke mye verdt når sånt får uforbeholden ros! Den største overraskelsen kom likevel da jeg spurte hvorfor forfatteren ikke hadde benyttet ordet olefin. Svaret fra forfatteren var at dette begrepet ikke hadde vært i bruk på over 30 år. Hvis han hadde slått opp på Internett ville han ha funnet titusener av referanser til dette ordet. Jeg hadde selv forsket på olefiner og polyolefiner i over ti år, og holdt på å organisere en konferanse hvor dette begrepet var viktigste ord i tittelen. Og anlegget til Borealis i Bamble ble faktisk anlagt under navnet 'Nordpolefin'. Hvis norske lærebokforfattere tror at ordet ikke har vært i bruk siden på 60-tallet, så har de antakelig ikke vært i kontakt med virkeligheten siden på 60-tallet.

Har en norsk lærebok i realfag noen gang klart å selge noe på det åpne markedet? Nei, selvfølgelig. Men hvorfor selvfølgelig? Burde ikke en bok som var interessant for elever også være interessant for andre? Eller sagt på en annen måte: Hvis en bok ikke er interessant for andre, hvordan kan vi da forvente at den er interessant for elever?

Leter du etter bøker om naturfag i en bokhandel, så finner du mange flotte billedbøker i avdelingen for ungdom. Søker du i voksenavdelingen finner du bøker om astrologi, healing og feng shui, og kanskje en debattbok som forteller hvor ille naturvitenskap og teknologi er. Skal man finne noe mer, må man ty til internasjonal litteratur, og også ungdomsbøkene er nesten uten unntak oversatt. Men her finnes mye spennende. Det er likevel litt overraskende at norske forfattere ikke klarer å lage noe som matcher det utenlandske, men det er kanskje fordi de er oppdratt med lærebøker.

I høst fant jeg for første gang en populærvitenskapelig kjemibok for barn, og begynte å lese opp fra den for guttene mine på sengekanten. Jeg må innrømme at jeg ble litt betenkt, for innholdet virket til dels tungt, og boken gav masse informasjon som barna mine ikke hadde noe som helst forhold til, blant annet flere historier om for lengst avdøde, og for oss ukjente, personer. Men til min glede oppdaget jeg at mine sønner på 6 og 9 år, syntes det hele var svært interessant. Selvfølgelig var det mye biografisk informasjon som gikk dem hus forbi, men de protesterte ikke på det. Det var så mye som var spennende at det gjorde ikke noe at det også var noe som var litt kjedelig. De var ikke bortskjemt med at alt skulle være forståelig, og var det noe spennende som de ikke fikk med seg, så var det alltids noe de kunne ta igjen senere.

Jeg må skynde meg å fortelle at guttene ikke går på norsk skole, men på den internasjonale skolen i Trondheim. På to punkter avviker denne skolen vesentlig fra den norske: De satser mye mer på 'science', og de tør introdusere utfordrende vitenskap før barna kan forventes å forstå alt. Da eldstegutten begynte på skolen 5 ½ år gammel ble han møtte med et prosjekt med tittelen: 'Magnetism, gravity and space'. I taket på klasserommet hang 11 ballonger for alle planetene, månen og sola, og på Jupiter hang en lapp hvor følgende setning stod: 'Jupiter has a large red sport, which is larger than the earth'. Slik klarer de å skape interesse og nysgjerrighet. Jeg har mye større tro på denne metoden enn den typiske norske lærebokmetoden: Å fortelle på en svulstig måte om hvor mye det er man selv ikke vet, for så å himle med øynene og med skjelvende stemme kalle det undring. Norske formidlere gir ofte inntrykk av at uvitenhet er en kvalitet, og at kunnskap er for nerder. Men av en eller annen grunn er det faktisk de som kan mest som skaper mest interesse, ikke de som skryter over hvor lite de kan.

Et par uker etter at vi hadde lest i kjemiboka, hadde 9-åringen med seg hjem et ark med elementenes periodiske system, og han hadde som lekse å markere metaller, matalloider og ikkemetaller, samt skille mellom gasser, væsker og faste stoffer. Ordene som skulle læres til ukens 'spelling test' inkluderte 'Mendelejev'. På en internasjonal skole kan sånt skje uten at noen av foreldrene ringer VG for å sikre seg tipshonorar.

Men tilbake til kjemiboka: Selvfølgelig kunne ikke denne ha fungert som lærebok i kjemi for skolen, for den manglet mye av det logiske og systematiske verktøyet barna skal lære. Men hvorfor ikke bruke en slik bok som grunnlag for en lærebok, ved å tilpasse den til norske forhold og ved å inkludere dypere forklaringer av prinsipper, oppgaver og eksempler?

Joda, jeg vet motforestillingene: Stoffet er for vanskelig, boken har for mange detaljer og alt for mye av det som står der er irrelevant. Men det man egentlig sier er dette: 1) Skolebøkene skal være slik at alle kan forstå alt, bøker som gir utfordringer for de interesserte er elitistiske og vil skape angst hos de som ikke skjønner alt. 2) Informasjon er kjedelig, det skaper ikke interesse. Det som skaper interesse er når boka forteller hvor interessant eller viktig noe er, særlig hvis det er to streker under påstanden og det hele er illustrert med et fargerikt bilde av en morsom fyr som smiler. 3) Det er lærebokkomiteene som bestemmer hva som er naturfag, at noe er definert som pensum er nødvendig og tilstrekkelig for at det skal med i boka. Naturfaget begynner ved innholdsfortegnelsen og slutter ved stikkordregisteret. (Skjønt stikkordregisteret antakelig kun står i lærerens utgave av læreboka, for det er ingen studenter som vet hva de skal bruke det til når de kommer på universitetet.)

Det er disse holdningene som sikrer lærebøkene deres institusjonelle kjedelighet. Kombinert med naturfaglærernes manglende interesse for faget er det nok til å forklare at en stadig mindre del av ungdommen er interessert i naturfag, realfag og teknologi. Skolen skaper ikke interesse for naturfag med en slik innstilling.

Neida, jeg forventer ikke at alle naturfaglærere skal være ivrige etter å følge med i naturvitenskapens utvikling. Problemet er at i den grad noen av dem i det hele tatt gjør det, så er de så få og så lite engasjerte at de knapt nok påvirker en eneste elev. Dessverre er resultatene av testene mine entydige på det punktet. Det ville være naivt å ikke anta at et «Couch potato»-syndrom blant naturfaglærere er en del av årsaken. Selv om læreryrket er strevsomt og vanskelig nok, resultatene viser at yrket er å regne som en vernet arbeidsplass. Ekspeditørene i butikkene i det tidligere kommunistiske Øst-Europa, var ikke dårlige mennesker, men de utviklet seg ikke innen kundebehandling. Tomatene ble store, runde, knallrøde og smakløse, for det var lett å måle farge, rundhet og størrelse, men vanskelig å måle smak. Akkurat de samme mekanismer gjør at naturfaglærerne gradvis blir ubrukelige til annet enn å være naturfaglærere – og antakelig bare i Norge.

Det ropes på etterutdanning av naturfaglærere. Hva med å gi dem et løpende abonnement på «New Scientist» og følge opp med en diskusjonstime på lærerværelset? Hva med å stille krav til lærerne om å holde seg oppdatert, og tvinge dem til å lære noe som kan gjøre faget spennende og interessant både for dem selv og for elevene? Man kunne til og med hatt en (trekk pusten nå og snakk fort…) normert prøve hvert år og latt resultatet ha betydning ved individuell lønnfastsettelse. All pedagogisk teori til tross: Den enkleste måten å sikre læring hos voksne, oppegående mennesker er gjennom å stille krav, måle resultatet og belønne det som er bra. Det er utrolig hvor mye uvilje og arroganse de fleste kan legge av seg hvis det gir gjenklang i lommeboka.

Dette ville dessuten vært et signal til de lærere som mener at for mye kunnskap er direkte skadelig. At en OECD-rapport nylig avslørte at norske barn var de dårligste til å lære utenat, er ikke et malapropos i denne sammenheng.

Har du tatt testen? Jeg sendte den til en del journalister, og den første mailet meg tilbake etter kort tid og skrøt av å ha fått 25 rette av 25 mulige. Han syntes det hele var så spennende at han plaget alle sine kolleger med testen. Noen dager senere fant jeg en som ikke var spesialist i naturfag, og spurte hvordan hun hadde gjort det. Svaret var: 'Det gikk dårlig første gang, men jeg fikk alt rett da jeg etterpå gjorde testen ved hjelp av leksikon'.

Hvor mange lærere tror du har gjort det på den måten? Og hvor mange tror du oppfatter det som et problem at svaret antakelig er temmelig nær null?


alt1
alt1