Adresseavisen, november 2002.
"Hvorfor
så negativ bestandig", spør to lærere i
Adresseavisen 3. november.
Hvorfor kommer ikke det positive som skjer i skolen bedre fram? Svaret
er enkelt. Det er dere lærere som må fortelle om det
positive, dere må
tørre å stå fram med det som dere tror på,
dere må søke og be om og gi
positiv tilbakemelding, og dere må vise saklig autoritet gjennom
måten
å håndtere berettiget kritikk, forskjellighet og uenighet.
Skjer det,
er jeg rede til å være en del av det publikummet som lar
seg inspirere
og overbevise.
Og
kanskje må lærerne begynne hos seg selv. Når
lærere frykter smisking og
trynefaktor på grunn av de personlige lønnstilleggene som
skal komme,
så forteller det meg en ting: Mange av dere er ikke i stand til
å
erkjenne og anerkjenne de særlig dyktige blant deres egne.
Anerkjennelse
av kollegers pedagogiske kvaliteter er ikke vanlig nok i norske
undervisningsinstitusjoner, kanskje med unntak av uforpliktende klapp
på skuldrene som dog "ikke må oppfattes som om du er bedre
enn de
andre". Hvordan skal lærere få styrke til å stille
krav og til å prøve
ut nye ideer hvis man ikke engang får troverdig tilbakemelding
fra sine
kolleger, og hvis det ypperste de får av ros er at de holder en
god
gjennomsnittlighet? Hvorfor prøver ikke skolene i større
grad å
identifisere de som har spesielle talenter og så bruke dem der de
gjøre
mest nytte for seg? For en utenforstående virker det som om
minimalisering av misunnelsen er viktigere enn optimalisering av
resultatene. Hvordan skal da utenforstående se hva som er
positivt, når
ikke engang skolen selv klarer å gjøre det? Fra mitt
ståsted kan det se
ut som om private læresteder er flinkere her – også
på universitetsnivå.
Og
til dere foreldre: Når takket du sist en lærer for å
gi ditt barn en
god undervisning? Hvem av dere har oppfordret barna til å gi
læreren
ros når de fortjener det? Hvem av dere har forsvart læreren
på
foreldremøte, og kanskje til og med rost ham eller henne for noe
som du
vet har vært kontroversielt? Det er dessverre syterne som
høres mest,
og det skal mot til for å stå imot usaklig klaging. Jeg vet
at den ene
bråkmakeren som må settes på plass lett får mye
sympati, til og med
blant de som ønsker arbeidsro. Da er det adskillig enklere hvis
foreldre som ønsker at læreren skal vise autoritet
også gir vedkommende
tillit og selvtillit til å takle slike situasjoner. Har man gjort
jobben sin her som foreldre, står man også langt sterkere
når man vil
stille krav overfor de som ikke er dyktige nok, interesserte nok eller
myndige nok. For det finnes noen av dem, også.
Jeg
har fremdeles mye kritikk å gi til skolen, og jeg er fremdeles
irritert
over skolens manglende evne til å akseptere realitetene i den
kritikken
de får. Fremdeles er jeg overbevist om at den norske skolen ikke
klarer
å rydde opp i dette før den blir tvunget til det gjennom
konkurranse.
Per i dag er skoledebatten en skyttergravskrig dominert av politiske
slagord, ideologiske dogmer og ukritisk kildehenvisning, og i alle fall
ikke den debatten vi trenger.
Men
likevel: Det må bli adskillig større raushet, både
overfor og innad i
skolen. Omsider har lærerne fått en skikkelig lønn,
nå må vi følge opp
med å gi dem aksept og støtte for det gode de faktisk
gjør. Det er
adskillig lettere å gi av seg selv, hvis den som tar imot sier
takk og
hvis publikum innrømmer tilstrekkelig slingringsmonn. Det er
ingen ting
som er så utmattende som det å kaste ærlige perler
for sutrete
kritikere. Jeg tror en større raushet overfor lærerne som
yrkesutøvere
vil ha større betydning enn hvilken som helst skolereform.
Martin Ystenes