Martin Ystenes
Jeg har omsider avfunnet meg med både lønna, været og at arbeidsplassen min ikke lenger heter NTH, men jeg har større problemer med at sønnene mine snakker trøndersk. Det siste oppveies av at Trondheim har en fantastisk barneskole, nemlig Birralee International School. Tenk deg at din 5 1/2 år gamle sønn møtes første høst på skolen med følgende prosjekt: "Magnetism, gravity and space". Tenk deg at han begynner på skolen uten å kunne et ord engelsk og uten å kunne lese, og et halvt år senere har engelske bøker med nesten 1000 ord i lekse, og synes det er kjempegøy. Tenk deg at han forteller deg at han håper at 17. mai neste år kommer på en søndag så han kan gå på skolen på mandagen. Jeg har opplevd alt dette, og oppdaget at det var normalt. Barn kjeder seg ikke når de får utfordringer, og de trives når de andre barna også oppfatter skolen som meningsfylt og spennende.
18. mai var jeg som journalist på pressebriefing
for Connect99, en konferanse ved NTNU om fremtidens informasjons- og kommunikasjonsteknologi,
ITK. Professor William Miller, en ekspert på Silicon Valley og ansvarlig
for forrige konferanse - Connect96, snakket om hva som gjorde Silicon Valley
til et vellykket, regionalt teknologiske senter. En finsk riksdagsrepresentant,
en japansk professor og to trønderske eksperter var også med
og spredde sin visdom. I halvannen time satt jeg og stilte så intelligente
spørsmål som jeg kunne, og med så mange eksperter til
å betjene meg måtte det bli spennende.
Å vedta suksess
Jeg tror ikke IT Fornebu ble nevnt en eneste gang, diskusjonen gikk på helt andre ting: Om hvordan teknologien påvirker samfunnet og omvendt, om det stadig økende behovet for entrepenørånd, og det hele endte i en diskusjon om det som kanskje er den viktigste forutsetningen for å lykkes: Skolepolitikken. ITK-verden bygges av entusiaster, og entusiasmen må bygges i skolen. Den norske skole gjør ingen ting for å understøtte entrepenørånden, derfor utdanner vi arbeidstakere, ikke arbeidsskapere.
To dager senere overvar jeg en paneldebatt om
IT Fornebu, også denne ved NTNU, og for meg var det naturlig å
stille panelet et spørsmål og referere til det jeg nettopp
hadde erfart. Hvorfor diskuterer man bare hvordan man kan gjøre
Norge til en kunnskapsnasjon ovenfra? Må man ikke begynne nedenfra
med skolen, i stedet for bare å vedta en suksess? Joda, alle i panelet
tok opp hansken og bedyret at de hadde foreslått mer kunnskapsrike
lærere i grunnskolen. Får de bare de andre med seg, så
skulle de nok få vedtatt det også.
Vernet arbeidsplass?
Norge i dag har kanskje det mest sentraliserte skolevesenet i verden. Alt bestemmes sentralt, og det som bestemmes lokalt bestemmes ut fra sentrale retningslinjer. Norge er et av de landene hvor foreldrenes valgmuligheter og påvirkning er minst. Interessen og medansvarsfølelsen er heller ikke så stor. All nytenkning skjer i regi av statlige prosjekt. En lærer kan legge seg i selen og få en mer inspirerende arbeidsdag, men kan ellers gjøre ytterst lite for å påvirke sin situasjon. Så liten er innflytelsen at få lærere har lyst til å bli sjef. Finnes det noen organisasjon i Norge som tar så lite vare på sine ansattes ambisjoner, og finnes det noen som i så liten grad utnytter de kreative ressurser som finnes i organisasjonen?
Ifølge de fem ekspertene var den enkeltes
drivkraft den viktigste faktoren for hvordan nasjonen hevder seg i framtidens
ITK-konkurranse. Men hvordan kan skolen lære elevene drivkraft når
de bare kjenner konkurransesamfunnet fra en dobbeltforelesning på
lærerskolen? Det finnes ingen korrigerende tilbakemelding som lærereren
ikke kan avvise som forstokket, urettferdig eller inkompetent. Ei heller
finnes det positiv tilbakemelding som gir entydig bevis på at man
er på rett vei. Å være lærer i Norge må være
det nærmeste du kommer å ha en vernet arbeidsplass. Kan det
være noe av grunnen til at norske lærere ikke er spesielt etterspurt
i det åpne jobbmarkedet, på tross av at de med sin kunnskapsbredde
burde være uhyre interessante for næringslivet?
Bil eller skole?
Det er noe annet når du har frihet til og forventninger om å forsvare din jobb. Et halvt år før min sønn skulle begynne i 2. klasse kalte skolen inn til foreldremøte. Læreren oppgave var å overbevise meg om at jeg bør beholde min 17 år gamle Opel Ascona enda ett år til, og bruke de pengene til å gi min sønn en bedre skole. Han måtte overbevise meg om at gutten ville trives så mye bedre og lære så mye mer at vi ville prioritere det i en ikke altfor romslig famileøkonomi. Det hele var litt annerledes enn de foreldremøtene jeg har hørt om andre steder.
Det var visst slike skoler man hadde i Silicon
Valley. Men skaper det ikke klasseforskjeller, spurte jeg professor Miller.
Joda, svarer han, det blir forskjeller. Men heller ikke de fattige aksepterer
dårlige skoler for sine barn, også de ønsker mulighet
til å velge. Foreldre som har valgmulighet er interessert i hva de
velger, og bryr seg mer både om skolen og om barnas læring.
Det hjelper mye det og, ikke minst på barnas innstilling.
Look to Norway
I den norske finalen av "Unge forskere" i april var 23 av 28 bidrag fra International Baccalaureate (IB)-linjer. Fra de vanlige norske videregående skoler, med langt over ett hundre tusen elever, var det bare mulig å skrape sammen til to anstendige bidrag. Det var like mange som fra ungdomsskolen, og ett mer enn fra lille Steinerskolen. Så vidt jeg vet er det ingen innen det norske skoleverket som har oppfattet dette som et faresignal.
En norsk forsker, Synnøve Matre fra NTNU,
studerte samtaler mellom norske 5-6-åringer og fant at de var meget
utforskende og at "en overraskende stor del av samtalene hadde et nærmest
vitenskapelig preg" (Aftenposten 15. mai). Blant 7-8-åringene var
mye av dette borte. En hel skoleklasse i Bodø ble nylig tatt ut
av skolen og gitt privatundervisning fordi skolen i lang tid kunne tillate
seg å la en enkelt elev ødelegge undervisingen for alle de
andre. Studenter ved flere høyskoler har meget dårlig oppmøte
på forelesningene og tilsvarende dårlige karakterer. På
spørsmål fra en reporter i P4 svarte noen av studentene at
de ikke brød seg om å få gode karakterer for de visste
de ville få jobb som lærer uansett.
"Den pedagogiske himmel er skyfri"
Det er alltid mulig å avvise de mange små eksempler på at det er noe galt i den norske skolen som utypiske. Om man omgås velutdannede familiefedre og -mødre fra andre land, og stadig får servert deres hoderysting over den norsk skole, så er det fullt mulig å avvise det som "kulturkollisjoner". Det er også lett å avvise utenlandske forståsegpåere som skrivebordsteoretikere. Selv om de utenlandske eksperterene har barn selv, kan deres syn avvises som fortidens tankegods.
Det blir mye lettere å ta det hele alvorlig
når man selv har sett forskjellene. I så måte var vi
heldige som var en tospråklig familie, og at vi bor i en by med Birralee
International School.
(Adresseavisen la inn noen endringer i siste avsnitt for å unngå henvisningen til Birralee)