Martin Ystenes

Natur og Vitenskap, oktober 1998

I en debattartikkel med tittelen "Forskning som maktmiddel" skriver Egil Ulateig at "det som kalles forskning i virkeligheten er politikk og ganske rå maktutøvelse". Ulateig tar utgangspunkt i en reportasje i TV2 som forteller at ulver skal ha drept 32 barn bare i 1996. Her blir en indisk ulveforsker øyensynlig uthengt på det groveste og avkledd all troverdighet. For Ulateig var ikke dette et særtilfelle, men derimot nokså typisk for rovdyrforskere, en gruppe han har svært lite til overs for:

"For meg, som stadig opplever den norske varianten av denne yrkesgruppen, avstedkom [programmet] et anfall av Deja vu."

Det samme skjedde meg. For en som har fulgt debatten om ørnerovet på Leka var det vanskelig å ikke få et anfall av Deja vu av Ulateigs artikkel. En undersøkelse på internett viste at mangelen på dokumentasjon av det inntrufne var like påfallende i begge saker. Det samme gjelder forakten overfor "arrogante forskere" og særlig overfor deres argumenter. Når livssyn krysser vitenskapen kreves det engasjement for å kunne tviholde på livssynet - eller kunnskap for å la være.

Å bruke en TV2-film som eneste kilde for å karakterisere en hel forskerstand er i alle fall enkildejournalistikk. Av samme grunn vil jeg avstå fra å bruke Ulateigs bravader til å karakterisere norske journalister generelt, de aller fleste vet at belte og kildekritikk er to viktige redskaper for å unngå å miste buksa. Men Ulateig er ikke alene, det er ikke vanskelig å finne lyserøde rumper i journalistikken hvis man har et minimum av kunnskap om naturfag og forskning.

Noen av blemmene journalistene gjør er helt banale. Når VG skriver at isen som nylig ble funnet på månen holdt -320 grader eller "50 grader under jordens absolutte frysepunkt", da er det bare morsomt. Kanskje til og mer journalisten synes det var morsomt, det finnes de som koketterer med at de ikke har greie på sånt. Man kan gjerne miste buksa, bare det ikke skjer i dannet selskap.

Andre ganger avsløres mangel både på kunnskap og kildekritikk. Illustrert Vitenskap antydet nylig at indianernes "tordenfugl" kanskje kunne eksistere. Som argument angis et foto som "mange hevder å ha sett ... på TV eller i et blad i årene rundt 1960."

Et grovere eksempel er et Dagbladet-oppslag hvor Kurt Oddekalv får lov til å fortelle om "grillfaktoren", den farlige strålingen fra elektriske apparater. Journalisten sluker yrkesaktivistens påstand rått, selv om hun vet at hun dermed må forkaste synspunktene til et samlet norsk fagmiljø. Skjønt hun kontaktet Folkehelsa som ikke er enig med Oddekalv, men journalisten framstiller svaret herfra som hemmelighold og tåkelegging. For noen journalister virker historien om Woodwards og Bernsteins Watergateavsløring like inspirerende som en milliongevinst for en som er sykelig lottogal.

Stråling er i det hele tatt svært farlig. Bare man nevner ordet, ødelegger det journalisters kritiske sans. Bergens Tidende har de siste årene laget flere helsides artikler om farene ved jordstråling, selv om slik stråling aldri er blitt påvist. I forbindelse med "Kvikk"-saken gikk journalister i fistel fordi forsvaret hadde utelatt et bestemt barn fra statistikken over de som kunne vært misdannet på grunn av strålingen. Det aktuelle barnet var unnfanget flere måneder før faren mønstret på, men det var øyensynlig ingen i pressekorpset som visste hvordan barn blir laget.

Det eneste ordet som er farligere enn "stråling" er "Tsjernobyl". Kort tid etter at ulykken var kjent skrev en norsk avis at over 2100 var døde, andre antydet at de døde var så radioaktive at de måtte behandles som spesialavfall. Senere har flere aviser fortalt om at over hundre tusen døde i Ukraina på grunn av nedfallet. Tallet som er lagt til grunn baserer seg på totalt antall døde i det aktuelle området, og tilsvarer normal dødelighet. Så sent som sommeren -98 skriver en bokanmelder i Teknisk Ukeblad at de som bodde i Tsjernobyl fikk 90 ganger så sterk stråling som de som bodde i Hiroshima da bomben falt. Kanskje mest avslørende var et radiointervju av en vinner av en miljøpris. Intervjueren spurte prisvinneren om ikke det var slik at hun faktisk hadde opplevd Tsjernobylulykken direkte? Joda, det stemte, hun hadde vært i Polen da det skjedde.

Et annet vanskelig område for mange journalister er miljø. Inntil for få år siden var det nesten uhørt for journalister å stille kritiske spørsmål til miljøaktivister. Så sent som i 1995 fikk to medlemmer av Naturvernforbundet bruke Adresseavisen til å skremme vannet av ammende mødre, aktivistene påstod at det var så mye kadmium i morsmelken at mødrene forgiftet barna. Journalisten kontaktet flere eksperter som fortalte at påstanden var sprøyt. Likevel fikk aktivistene bruke en halv side - og krigsoverskrifter på førstesiden - til kynisk å utnytte mødrene i propagandaøyemed.

Slike saker har medført at miljøarbeidet i mange sammenhenger har kommet i sterk miskreditt, og at viktige miljømål har blitt lett å latterliggjøre. Heldigvis har media lært leksen og begynt å stille spørsmål. Konsekvensen har vært at miljøorganisasjonene har blitt langt mer saklige i sin argumentasjon, eller kanskje riktigere: De saklige har overlevd, de andre har gått konkurs.

Likevel er det problematisk at for mange journalister vet for lite om det de skriver. En journalist i Adresseavisen rapporterte fra klimamøtet i Kyoto i tre dager før noen fortalte ham at det var drivhuseffekten de diskuterte - ikke ozonlaget. Det er greitt å ville være kritisk, men hvordan skal man kunne stille kritiske spørsmål når man vet så lite?