Annerledesboken
Dette er en uvanlig, kunnskapsfylt reise gjennom vitenskapens
historie, men med et overtydelig syn på vitenskapen.
Annerledestenkerne - en reise gjennom vitenskapens historie:i
Per Arne Bjørkum
Tano Aschehoug, 1998.
331 sider, paperback, kr. 348.
ISBN-nr: 82-518-3801-0
Per Arne Bjørkum har reist gjennom vitenskapens historie.
Etterpå har han skrevet en reiseskildring og fått den
utgitt i bokform. Mange har gjort det før, men dette er ofte
blitt like overfladisk som når forrige århundres
misjonærer har fortalt om Afrika. Denne boken er annerledes -
Bjørkum har hatt forutsetning for å forstå de
stedene han har besøkt.
Det er lov å sammenligne boken med bøker av både
Carl Sagan og Isaac Asimov, og likevel gi boken en meget solid
karakter. Forfatteren er realist, han er geolog og har innsett at en
troverdig og levende framstilling betinger at man har forstått
stoffet til bunns. Dette har han i stor utstrekning klart.
Framstillingen avslører også en genuin og glødende
interesse for vitenskapen og dens mystikk. Den slentrende, tidvis lett
kaotiske organiseringen gir boken sjarm og viser at dette er en
forfatter som har hatt det morsomt mens han skrev. Jeg tar sjansen
på å utrope boken til kanskje den mest spennende og mest
verdifulle av sitt slag i Norge så langt.
Tøyfiller gir rotter
Emnene i boken spenner svært vidt. Vi får
selvfølgelig høre om Ptolemaios' verdensbilde og
Aristoteles' fysikk, men også at fluer angivelig gikk på
vannet på grunn av eteren, at man trodde blodet beveget seg fram
og tilbake i årene i stedet for å sirkulere, at flogiston
hadde negativ vekt og ble frigitt når noe brant og at
tyngdekraften skyldtes at eteren trykket mot jorden. Også mer
jordnær vitenskap omtales, som at håndvask før
operasjoner og fødsler reduserte dødeligheten, hvordan
utviklingen av dampmaskinen skjedde samt den gryende forståelsen
av at rotter ikke oppsto spontant i gamle tøyfiller. Et
imponerende antall av cirka 300 forskere og filosofer blir omtalt, og
alt sammenholdes med vitenskapsfilosofiske betraktninger - særlig
relatert til Kuhns paradigmeskiftmodell.
Albert Einstein er en av Bjørkums store favoritter, og
forfatteren er på sitt beste når han forteller om
sammenhengen mellom relativitetsteorien og andre forskeres arbeid.
Visste du at grunnpillaren i relativitetsteorien, at lyshastigheten er
lik i alle retninger, kan utledes fra Maxwells teori for
elektromagnetisk stråling? Eller at Poincare allerede i 1904
hadde formulert en relativ tid som matematisk sett var identisk med
slik den framstår i Einsteins relativitetsteori?
Her vil de aller fleste finne ny og interessant informasjon - på
tross av det avanserte emnet vil de fleste vitenskapsinteresserte finne
det både åpnende og spennende.
Rød tråd gir rød klut
Grunnpillaren i boken er ideen om det annerledestenkende mennesket
- som bryter seg igjennom en mer eller mindre ugjennomtrengelig mur av
forstokkede forståsegpåere. En slik tråd gjør
boken mer salgbar, for den intense propaganderingen for et lettfattelig
syn gir boken sjel, og det er ingen tvil om at Bjørkum kan
dette. Problemet er at beskrivel
sen ofte blir tabloid: Det finnes ikke sinte, skuffede eller
overraskede mennesker i boken - bare sjokkerte.
Forfatteren kategoriserer alle forskere i to grupper; de modige,
klarsynte og fritenkende som slåss mot de gammeldagse,
uselvstendige og halvdumme. Hva skiller de kloke fra de dumme? Utfra
boken er det kun ett svar: De første er de som ettertiden viser
hadde rett, de siste er de som ettertiden viste tok feil. Unntaket er
Thor Heyerdahl. Akkurat dette illustrerer bokens svakhet: Hva er det
som skiller Thor Heyerdahl fra pseudoforskere som Erich von
Däniken og Immanuel Velikovsky? Jeg finner ingen antydning til
svar på dette spørsmålet i boken.
Drivhuseffekt?
Boken hadde hatt mer dybde hvis Bjørkum hadde sammenlignet
de ekte profetene med de falske. Däniken og Velikovsky er nevnt,
men det finnes mange flere, også norske. Forfatteren kunne
også ha forklart hvordan og hvorfor kritikerne reagerte på
n-stråler, polyvann og kaldfusjon. Da hadde han oppdaget at det
ikke er mulig å skille mellom ekte og falske profeter uten
å ha respekt for deres kritikere. Kvalitetssikring er ikke
nødvendigvis et onde.
Et annet ankepunkt er forfatterens aversjon mot komplekse
problemstillinger og datamaskiner. Jeg tror ikke at Kopernikus lettere
ville ha akseptert det gamle verdensbildet hvis han hadde hatt
regnemaskin. Bjørkum er også på tynn is i
beskrivelsen av klimaforskningen. Det blir for lettvint å
diskutere så komplekse problemer ut fra overordnede prinsipper -
uten å sette seg grundig nok inn i saken. Jeg tror ikke det
kommer en klima-Kopernikus med et paradigmeskift som vil forklare det
hele på en enkel og annerledes måte, og med andre svar.
Det er noen faktiske feil i boken, men i forhold til den enorme
informasjonsmengden virker feiltettheten imponerende lav. De aktuelle
feilene skal jeg informere forfatteren om direkte. Skjønt
én kommentar vil jeg gi, da denne saken illustrerer bokens
problem: Michelson var den som først viste eksperimentelt at
lyshastigheten var lik i alle retninger i forhold til
observatøren, en observasjon som bare kunne forklares ved
relativitetsteorien. Men det var ikke, som Bjørkum antyder,
bakstreversk av Michelson å gjenta disse målingene mange
tiår etter at relativitetsteorien var akseptert. Det er lov
å teste også de nye teoriene, ikke bare de gamle. Hvis
Michelson var den som kunne utføre slike målinger med
størst nøyaktighet, ville det vært merkelig om han
ikke hadde gjort det.
Martin Ystenes