Original på: http://www2.tekblad.no/arkiv/artikler/1999/11/s41/s41.html

Annerledesboken

Dette er en uvanlig, kunnskapsfylt reise gjennom vitenskapens historie, men med et overtydelig syn på vitenskapen.

Annerledestenkerne - en reise gjennom vitenskapens historie:i

Per Arne Bjørkum
Tano Aschehoug, 1998.
331 sider, paperback, kr. 348.
ISBN-nr: 82-518-3801-0


Per Arne Bjørkum har reist gjennom vitenskapens historie. Etterpå har han skrevet en reiseskildring og fått den utgitt i bokform. Mange har gjort det før, men dette er ofte blitt like overfladisk som når forrige århundres misjonærer har fortalt om Afrika. Denne boken er annerledes - Bjørkum har hatt forutsetning for å forstå de stedene han har besøkt.
Det er lov å sammenligne boken med bøker av både Carl Sagan og Isaac Asimov, og likevel gi boken en meget solid karakter. Forfatteren er realist, han er geolog og har innsett at en troverdig og levende framstilling betinger at man har forstått stoffet til bunns. Dette har han i stor utstrekning klart.
Framstillingen avslører også en genuin og glødende interesse for vitenskapen og dens mystikk. Den slentrende, tidvis lett kaotiske organiseringen gir boken sjarm og viser at dette er en forfatter som har hatt det morsomt mens han skrev. Jeg tar sjansen på å utrope boken til kanskje den mest spennende og mest verdifulle av sitt slag i Norge så langt.

Tøyfiller gir rotter
Emnene i boken spenner svært vidt. Vi får selvfølgelig høre om Ptolemaios' verdensbilde og Aristoteles' fysikk, men også at fluer angivelig gikk på vannet på grunn av eteren, at man trodde blodet beveget seg fram og tilbake i årene i stedet for å sirkulere, at flogiston hadde negativ vekt og ble frigitt når noe brant og at tyngdekraften skyldtes at eteren trykket mot jorden. Også mer jordnær vitenskap omtales, som at håndvask før operasjoner og fødsler reduserte dødeligheten, hvordan utviklingen av dampmaskinen skjedde samt den gryende forståelsen av at rotter ikke oppsto spontant i gamle tøyfiller. Et imponerende antall av cirka 300 forskere og filosofer blir omtalt, og alt sammenholdes med vitenskapsfilosofiske betraktninger - særlig relatert til Kuhns paradigmeskiftmodell.
Albert Einstein er en av Bjørkums store favoritter, og forfatteren er på sitt beste når han forteller om sammenhengen mellom relativitetsteorien og andre forskeres arbeid. Visste du at grunnpillaren i relativitetsteorien, at lyshastigheten er lik i alle retninger, kan utledes fra Maxwells teori for elektromagnetisk stråling? Eller at Poincare allerede i 1904 hadde formulert en relativ tid som matematisk sett var identisk med slik den framstår i Einsteins relativitetsteori?
Her vil de aller fleste finne ny og interessant informasjon - på tross av det avanserte emnet vil de fleste vitenskapsinteresserte finne det både åpnende og spennende.

Rød tråd gir rød klut
Grunnpillaren i boken er ideen om det annerledestenkende mennesket - som bryter seg igjennom en mer eller mindre ugjennomtrengelig mur av forstokkede forståsegpåere. En slik tråd gjør boken mer salgbar, for den intense propaganderingen for et lettfattelig syn gir boken sjel, og det er ingen tvil om at Bjørkum kan dette. Problemet er at beskrivel sen ofte blir tabloid: Det finnes ikke sinte, skuffede eller overraskede mennesker i boken - bare sjokkerte.
Forfatteren kategoriserer alle forskere i to grupper; de modige, klarsynte og fritenkende som slåss mot de gammeldagse, uselvstendige og halvdumme. Hva skiller de kloke fra de dumme? Utfra boken er det kun ett svar: De første er de som ettertiden viser hadde rett, de siste er de som ettertiden viste tok feil. Unntaket er Thor Heyerdahl. Akkurat dette illustrerer bokens svakhet: Hva er det som skiller Thor Heyerdahl fra pseudoforskere som Erich von Däniken og Immanuel Velikovsky? Jeg finner ingen antydning til svar på dette spørsmålet i boken.

Drivhuseffekt?
Boken hadde hatt mer dybde hvis Bjørkum hadde sammenlignet de ekte profetene med de falske. Däniken og Velikovsky er nevnt, men det finnes mange flere, også norske. Forfatteren kunne også ha forklart hvordan og hvorfor kritikerne reagerte på n-stråler, polyvann og kaldfusjon. Da hadde han oppdaget at det ikke er mulig å skille mellom ekte og falske profeter uten å ha respekt for deres kritikere. Kvalitetssikring er ikke nødvendigvis et onde.
Et annet ankepunkt er forfatterens aversjon mot komplekse problemstillinger og datamaskiner. Jeg tror ikke at Kopernikus lettere ville ha akseptert det gamle verdensbildet hvis han hadde hatt regnemaskin. Bjørkum er også på tynn is i beskrivelsen av klimaforskningen. Det blir for lettvint å diskutere så komplekse problemer ut fra overordnede prinsipper - uten å sette seg grundig nok inn i saken. Jeg tror ikke det kommer en klima-Kopernikus med et paradigmeskift som vil forklare det hele på en enkel og annerledes måte, og med andre svar.
Det er noen faktiske feil i boken, men i forhold til den enorme informasjonsmengden virker feiltettheten imponerende lav. De aktuelle feilene skal jeg informere forfatteren om direkte. Skjønt én kommentar vil jeg gi, da denne saken illustrerer bokens problem: Michelson var den som først viste eksperimentelt at lyshastigheten var lik i alle retninger i forhold til observatøren, en observasjon som bare kunne forklares ved relativitetsteorien. Men det var ikke, som Bjørkum antyder, bakstreversk av Michelson å gjenta disse målingene mange tiår etter at relativitetsteorien var akseptert. Det er lov å teste også de nye teoriene, ikke bare de gamle. Hvis Michelson var den som kunne utføre slike målinger med størst nøyaktighet, ville det vært merkelig om han ikke hadde gjort det.

Martin Ystenes