Begge forfatterne skriver utrolig godt, og de har utrolig mye kunnskap å hente av.

Formatet er også likt, om enn speilvendt. Der Gaarder bruker en hendelsesrik og delvis mystisk historie for skape interesse for et ikke alltid like spennende filosofikurs, bruker Bjørkum sin vitenskapsfilosofi som ramme rundt en nesten ufattelig innholdsrik samling vitenskapelige forklaringer, anekdoter og historiske hendelser.

"Sofies verden" blir av og til litt langdryg, det opplevde jeg ikke i "Annerledestenkeren". Jeg reagerer oftere på faktiske feil i Gaarders bok enn hos Bjørkum, og jeg synes Bjørkums vurderinger jevnt over virker mer reflekterte og troverdige. Det er også nødvendig, for Bjørkum har garantert en mer fagkritisk målgruppe enn Gaarders opplyste tenåringer og deres foreldre.

Etter førsteutgaven sammenlignet jeg Bjørkum med Asimov og Carl Sagan, men denne gangen vil jeg gå lenger: Bjørkum imponerer meg mer. Over 300 personer er omtalt, og deres oppdagelser omtalt med spennende grundighet og inspirert frodighet.

Kanskje bør Universitetsforlaget vurdere å satse på internasjonalisering, jeg tror Bjørkum vil oppfattes som spennende av internasjonale encyklopedister. Det ville i såfall krevd modig satsing, en annerledestenker i forlaget, og antakelig en annerledes tanke hos Bjørkum.

En populær norsk realfagbok er like uvanlig som dansk fjellsmør. Et lignende problem hadde Gaarder da han ville lage en filosofibok for ungdom. Begge forfatterne har løst problemet ved å legge inn et populært – nærmest populistisk – budskap.

I Gaarders verden er skolen skyteskive. Her er bare to typer mennesker: sannhetssøkende og engasjerte filosofer på den ene siden, og lærere, foreldre og andre sjelløse på den andre siden. Men sin stadige latterliggjøring av kunnskapsskolen, kan ”Sofies verden” ha vært inspirasjonskilde for Kristin Halvorsens skolepolitikk.

I Bjørkums verden er det den etablerte vitenskapen som latterliggjøres. Vitenskapshistorien består av to sorter mennesker: de unge, dristige som utfordret dogmene og har rett, og de forgubbede, bedrevitende og mektige forsvarerne av dogmene.

Galilei og Kopernikus mot pavene, med andre ord. For mange er det morsomt, for andre er det ”som lyden av negler mot en tavle”, for å sitere et spontant utbrudd.

Universitetsforlaget har plassert boken under ”humanoria”, og ikke under realfag. En opplagt grunn er at bøker om naturvitenskap ikke selger i Norge, forleggerne har etablert at den slags er synonymt med formelsamlinger, tørre herbarier og teknologer med den gule hjelmen godt trukket nedover øra mens de lager atombomber. Da er det kanskje lettere å flykte inn i en mer ”populær” kategori.

Skjønt kanskje ligger det noe annet bak. Visstnok er det spennende med antropologer som kan fortelle hva de opplevde da de trådde vannet i suppegryta mens de kikket på de ville med ring i nesa, og som reddet livet ved å tisse i kokekraften.

I Afrika ville en sånn bok bare kunne solgt som vitsebok. Litt av den samme gjelder ”Annerledestenkerne”. Derfor rettes boken mot de som tror de kjenner vitenskapen fra utsiden, ikke mot de som er en del av den. Der noen blir provosert av bokens lettvinte sider, vil andre juble over en bok som med stor autoritet bekrefter at de har rett. Noen av de siste er journalister og bokanmeldere. Som en blåhval med for grove barder spytter de ut den interessante kunnskapen og sluker fordommene. Det er en trist skjebne for boken.

Det hadde vært nyttig om Bjørkum hadde lært oss å skille de ekte profetene fra de falske, men han gir bare ett hint: de ekte profetene er de som ettertiden gir rett, de som tar feil er falske profeter. Følgelig må alle profeter anses som sanne inntil det motsatte er bevist. Det er en ideell og koselig innstilling, men det blir slitsomt i lengden når det blir alt for mange masete profeter og du ikke kan si noe om dem før om 100 år.

For ikke å snakke om at de få ekte profetene innen den tid har druknet i støy, mens de ukritiske har kastet bort sitt forskerliv på å lage evighetsmaskiner og dissekere humanoider.

Dette er min påstand: Det er ikke mulig å skille mellom ekte og falske profeter uten å ha respekt for deres kritikere. Ved å se på kritikernes argumenter og - kanskje enda mer – ved å se på hvordan reelle argumenter møtes, kan man vurdere om vedkommende har noe å fare med. Ingen forsker kan se alle problemene og løsningene, for en ekte forsker er derfor kritikk en ressurs, og påpeking av feil en mulighet til å gjøre det bedre.

Høsten 2002 lot Bjørkum seg intervjue i Adresseavisen da han støttet to selverklærte genier, blant annet Erik Trell, en svensk lege som mener han hadde funnet et ekstremt enkelt bevis for Fermats berømte siste teorem. Oppslaget ga støtet heftig debatt i avisene, og reaksjonen Trell og hans ene støttespiller ga på kritikk var så ekstremt arrogant at jeg ikke kan huske å ha sett noe tilsvarende.

(For de som lese diskusjonen, se lenken nedenfor.)

I boken skriver Bjørkum uten forbehold at Trell har bevist teoremet på en langt enklere måte enn Wilkes. Hadde Bjørkum forstått hvilken enorm ressurs kritikerne gjør for sanne forskere, da ville han spart seg en åpenbar tabbe. Nå blir det lett å mistenke Bjørkum for å ha vært ukritisk overfor flere.

Men igjen inntrer en vesentlig forskjell mellom Gaarder og Bjørkum. Mens Gaarder gir akkurat den informasjonen du trenger for å vite at han har rett, så er Bjørkums kunnskap for omfattende og sprudlende til å kunne tøyles av hans egen filosofi. Derfor har du alle muligheter til å skape ditt eget syn på verden, og det er først når man begynner å stille spørsmål ved forfatterens konklusjoner at boken blir virkelig spennende.

Gaarder sier du skal tenke selv, Bjørkum provoserer deg til å gjøre det. Selv den som oppfatter boken som vel provoserende vil bli gledelig overrasket over ettersmaken.

Kjøp boken, til deg selv og til andre kunnskapsinteresserte lesehester. Plasser den i bokhylla mellom "A brief history of time" og "Sofies verden", og den kommer til å bli tatt ned mange ganger.

Dette er en bok du ikke blir ferdig med, fordi informasjonsmengden er så omfattende og fordi den er skrevet på en måte som gjør at du vil huske at du har lest det. Dessuten er det veldig greitt å ha lest boken selv neste gang det kommer en vitenskapsfilosof som forteller røverhistorier fra den gangen han badet i ugga-bugga-forskernes bolognesegryte og ble reddet fordi han hadde drukket åtte øl og det var opptatt på do.

Da kan du fortelle at den som refererer Bjørkum ukritisk ikke er en annerledestenker, men en kunnskapsløs papegøye som har lest seg ei bok.

Annerledestenkerne, en reise i vitenskapens historie. 2. utgave.
Av Per Arne Bjørkum
Universitetsforslaget, 2003
399 sider
ISBN 82-15-00081-9

Lenker:

Harald Hansche-Olsens weblog om diskusjonen rundt Fermats siste teorem
Martin Ystenes' anmeldelse av førsteutgaven av boken
Mer om boken