Det lukter ille. Det gjør seg bra på radio.
ngen stiller spørsmål om berettigelsen.

Gassalarm!

29.03.00
Ordet gassalarm ble for alvor innlemmet i journalistenes ordforråd 13. mai 1994. Fire dager før 17. mai, på fredagen etter himmelfartsdagen, tente en russ på en av vegvesenets røde plastmarkører og kastet den ned i en kum i Nordre gate, Trondheims gågate. Under kummen lå det kloakkrør – og en polyesterinsatt glassfiberduk som viste seg å være brennbar.

Neste morgen oppdaget folk lukt i kjellere i husene rundt Nordre gate, og klokken 7.35 ble brannvesenet kontaktet. Klokken 10.34 ble politiet varslet. Politiet forsøkte å få folk unna, uten suksess. Trege trøndere gikk på Nordre som før, og handelen i butikkene var like livlig. Klokken 12.55 bestemte så politiet seg for å tømme store deler av sentrum. Nøyaktig klokken 13.11 kommer første rapport om en som er blitt syk. 34 minutter senere slås luftvernsirene på: "Lytt på radio". De ulike radiokanalene kappes om å dramatisere situasjonen.

Dødelig lukt
Mediene fortalte om utslipp av den giftige og svært eksplosive gassen styrén. Den som vet noe om styrén, vet at det er utenkelig at det kunne bli farlige mengder av gassen utendørs i kjølig vær. Men når politiet sier det er farlig, da er det farlig, og mediene lager katastrofestemning. Resultatet lot ikke vente på seg: Tyve mennesker måtte på sykehus, ingen av dem feilte noe. Én av dem var en brannmann ved en av sperringene, nokså langt unna der eventuell gass måtte befinne seg.
Noen dager senere ble brannvesenet kalt ut til en bolig Heimdal for å ta seg av noe som luktet. Det viste seg å være en deodorant. Mange var tydeligvis vettskremt.

Illeluktende gasser
19. mai, seks dager etter den store gassalarmen, satt en brannmann i ei kantine på daværende NTH og kjente en mistenkelig lukt. Noen hadde arbeidet med den illeluktende gassen hydrogensulfid, som hadde spredd seg via luftekanaler. Men den ferske gassalarmen i bakhodet slo brannmannen full alarm. Kort tid etterpå var hundrevis av personer evakuert og et redningshelikopter hadde landet. Hovedveien på andre siden av Gløshaugenplatået, cirka 100 meter unna, ble stengt for trafikk. Store deler av det norske pressekorpset var til stede i en annen sammenheng, og det ble mange til å skrive mye rart. Ikke en eneste – i alle fall så langt jeg har sett – antydet at det kunne ha vært en smule overreaksjon, selv om Universitetsavisas omtale av journalisthordens iver nok var litt ironisk.

Årene etter hadde Trondheim flere gassalarmer. En håndballkamp ble avblåst fordi det var en begrenset ammoniakklekkasje fra en iskremfabrikk et stykke unna. En radioreporter kunne fortelle om en dramatisk situasjon hvor han bare var noen hundre meter unna Statoil forskningssenter. Noen mente de hadde kjent lukten av ammoniakk helt dit.

En indignert fagmann påpekte at myndighetene egentlig burde ha overreagert mer, spesielt fordi ammoniakk legger seg på bakken. Den som kjenner Avogadros lov og som kan regne ut molekylvekter – begge deler var ungdomsskolepensum i min tid – finner fort ut at ammoniakk er en meget lett gass. I luft har ammoniakk omtrent halvparten så stor oppdrift som helium. I noen av de aktuelle hendelsene var det dessuten frisk vind og til og med nedbør. Knapt noen gass vaskes så raskt ut av luften som ammoniakk. Er det noen som husker fonteneeksperimentet, et av de gamle kjemilærernes glansnumre?

Nestenkatastrofe
17. januar i år holdt man fingeren på alarmknappen i Bodø. En bygning var i brann, og inne i den var det en stor tank med flytende ammoniakk. Hvis tanken hadde begynt å brenne, ville man ha evakuert en hel bydel med flere tusen mennesker.
Men hva ville egentlig ha skjedd hvis gassbeholderen sprang lekk i flammehavet? Ammoniakkgass er brannfarlig, endog eksplosiv, men først må den fordampe. Fordi ammoniakk har stor fordampingsvarme, vel halvparten av vannets, ville det ha brent pent og forsiktig. Røyken ville bestå av nitrogengass og vanndamp – spor av andre gasser ville neppe være farligere enn de som oppsto fra brannen i bygningen. Hvis brannen skulle slokke, ville ammoniakkgassen igjen stige til værs. De nærmeste beboerne ville nok få det ubehagelig, men hva skulle rettferdiggjøre evakuering av en hel bydel?

Ammoniakk (NH₃) er i likevekt med ammonium (NH₄⁺). Forholdet mellom dem bestemmes bare av pH. Bortsett fra den umiddelbare effekten av høye ammoniakkonsentrasjoner på hud og slimhinner, gjør ikke ammoniakk mer med deg enn salmiakken i salmiakklakris. Den er det ingen som advarer mot, ei heller hevemiddelet hjortetakksalt som gir fra seg mange gram ammoniakk på kjøkkenet når du steker hjorthorn. Så det er ikke giftvirkningen av små til moderate mengder ammoniakk man er redd for.

Det er lett å få følelsen av at man er mer redd for kritiske oppslag i media enn for gassen. Å sende tusenvis ut av sengene midt på natten uten grunn, er mindre problematisk enn en kalkulert risiko om at noen mennesker i ettertid vil påstå seg overlagt forgiftet av myndighetene. For det er sikkert at noen vil bli syke – uansett om gasen skulle være giftig eller ikke. Erfaringene fra gassalarmen på Nordre gate viser dette tydelig.