URAN

Politisk korrekthets-erklæring: Dette er ikke ment som et forsvar for bruk av utarmet uran i krigføring, ei heller som forsvar for krigføring i noen form. I den diskusjonen har jeg ingen speisell kompetanse, der kan jeg uttale meg som privatperson, men ikke som professor. Min faglige kompetanse gir meg bakgrunn for å vurdere påstander om farlighet, og jeg har bakgrunn for å vurdere de påstandene som er kommet angående effekter av uran ulike steder i verden. Derfor er kun de tekniske sidene jeg her kommenterer.

Publisert første gang 20. februar 2001, siste gang korrigert 2. mai 2001.
 

0. Bakgrunn. 1. Hva er utarmet uran? 2. Hvorfor brukes utarmet uran i ammunisjon? 3. Hvor mye stråling er det fra utarmet uran? 4. Hvor stor er strålefaren hvis man innånder støv av utarmet uran? 5. Hvor stor betydning har sporene av plutonium i utarmet uran? 6. Hvilken kjemisk giftighet har uran? 7. Kan uran sammenlignes med kvikksølv som miljøgift? 8. Hvor mye uran finnes i miljøet? 9. Hva med rapporter om kreft og misdannelser i Irak? 10. Er det rett og slett mulig at uranstråling kan ha medført en merkbar økning av krefthyppigheten? 11. Hva med utarmet uran og leukemitilfellene fra Balkan? 12. Er det noen som støtter min beskrivelse? 13. Hva med ekspertene som spår tusener av døde? 14. Hva med andre kritiske kommentatorer?

Noen kilder til mer informasjon NY! WHOs rapport om D.U. Sprøytvarsleren Noen utvalgte eksempler på uranartikler som har vært sprøytvarslet Noen uranartikler som jeg har omtalt positivt på Sprøytvarsleren. En diskusjon med Klassekampen En "diskusjon" med Jan Bojer Vindheim Kommentarer fra leserne. DENNE SIDEN ER ENNÅ UFULLSTENDIG  Spesielt vil det komme flere lenker som dokumentasjon av opplysninger, og noen faktiske opplysninger må sjekkes bedre

0. Bakgrunn.

Diskusjonen om utarmet uran i stor grad har utviklet seg til en sak hvor uvitenskapelige påstander og tildels ren sjarlataneri får stor oppmerksomhet, mens vitenskapelige vurderinger gjerne blir oppfattet som uinteressante. Noe av det som har skjedd i media har vært interessant, særlig har det vært mye god journalistikk å se etter at koblingen mellom uran og leukemi blant soldater i tidligere Jugoslavia dukket opp. Likevel er det forbausende hvor lite kunnskap mange aktører i debatten har. Problemet med utarmet uran er komplekst, derfor tok det tid før jeg turde uttale meg om dette. Men den største kompleksiteten har aktører - og mange journalister - sørget for, ved å velge kilder ut fra hva som synes å passe ens vinkling eller personlige syn, og ikke ut fra en kritisk vurdering av kildes kompetanse og hildethet. Mange journalister har opplagt vært svært lettlurte, og mange aktører har visst å utnytte det.
 

1. Hva er utarmet uran?

Utarmet uran er et biprodukt ved produksjon av anriket uran for atomkraftverk eller kjernevåpen. Naturlig uran består i hovedsak av to isotoper, ²³⁵U og ²³⁸U. Den første er mest radioaktiv, og er "fissibel" (kan spaltes i to mindre deler, spontant eller hvis den blir truffet av et nøytron). I naturlig uran er andelen av ²³⁵U nok til at man kan lage en fisjonsreaktor ved å bruke tungtvann som moderator, men den prosessen er kostbar. Det er ikke mulig å bruke naturlig uran i kjernevåpen.

Derfor anrikes uranet, andelen ²³⁵U økes fra ca. 0,7% i naturlig uran til så mange prosent som man måtte trenge (opptil over 20% for enkelte kjernevåpen). Uranet omdannes til uranfluorid (UF₆). Gassen sendes inn i en gass-sentrifuge som skiller gassen i to strømmer, hvor den ene er ørlite granne tyngre enn den andre. I hele prosessen inngår et stort antall sentrifuger som gjør at man i den ene enden av prosessen får anriket uran, mens man i den andre får utarmet uran. I det utarmede uranet er innholdet av ²³⁵U redusert til ca. 0,2%.

Utarmet uran angis ofte å være ca. 40% mindre reaktivt enn naturlig uran, men dette gjelder bare den beregnede stråling fra uranatomene direkte. Uran vil omsettes til bly i en serie på 13 trinn, og i hvert trinn - utenom det siste - dannes en ny radioaktiv isotop. I naturlig uran vil alle disse isotopene - urandøtrene - gi like kraftig stråling som selve uranet. Når uran omdannes til uranfluorid vil alle disse urandøtrene forsvinne, blant annet radium og radon - de to farligste. De tre første vil gjendannes raskt, men fordi det tredje trinnet har en halveringstid på 250.000 år, stopper prosessen opp. Strålingen fra naturlig uran er derfor mange ganger farligere enn strålingen fra utarmet uran.

I utgangspunktet er det feil å omtale utarmet uran som atomavfall, for det er i all hovedsak utvunnet av uran som aldri har vært innom en kjernereaktor. Men funnene av spor av plutonium og av ²³⁶U har vist at det har vært inkludert noe gjenvunnet uran i fødingen av anrikningsprosessen.
 

2. Hvorfor brukes utarmet uran i ammunisjon?

Utarmet uran brukes i panserbrytende ammunisjon. Uranet formes som et spettformet prosjektil som skytes i ekstremt stor hastighet (mer enn 5000 km/t) mot panserkjøretøy. Massen kan variere fra 300 g til ca. 5 kg. Den store massen kombinert med farten gjør at prosjektilet kan trenge gjennom meget tykke panserplater. Den kinetiske energien gjør at prosjektilet etter treffet forstøves inne i stridsvogna og støvet blir så varmt at det antennes spontant og brenner med høy temperatur. Et treff av et slikt prosjektil er totalt ødeleggende for de som er inne i vognen, med mindre vognen er spesielt beskyttet mot slik ammunisjon.

Noen skriver at prosjektilet "detonerer". Dette kan kanskje godtas som en unøyaktig beskrivelse av det som skjer inne i panservogna. I mange tilfeller er dette begrepet brukt samtidig med at prosjektilene omtales som "granater", og da er kombinasjonen av begreper klart misvisende.

Uran er ett av de tyngste kjente grunnstoffene, og fordi det er et i utgangspunktet uønsket biprodukt er det i praksis gratis. Det er disse to egenskapene som har gjort at utarmet uran har vært foretrukket i slik ammunisjon. Wolfram er omtrent like tungt, men langt dyrere. Dessuten må wolfram legeres for å bli formbart, noe som gjør tettheten lavere og effekten av treffet mindre. Wolfram antennes heller ikke spontant, med de fordeler og ulemper det medfører. I tillegg har uran spesielle metallurgiske egenskaper som gjør at det holder seg spisst under penetreringen, mens wolframprosjektiler blir butte.

Utarmet uran brukes IKKE i bomber. Uranets egenskaper kan kun utnyttes når prosjektilet skytes ut med meget stor hastighet, og det har kun virkning mot panserplater. Bomber med utarmet uran vil ikke være mer effektivt enn å slippe ut stein.

Jeg har fått informasjoner/påstander fra forventet informert hold om at uranet IKKE antennes inne i panservognen, men at prosjektilet vil rikosjettere og gi store skader og kanskje detonere vognens egen ammunisjon. Jeg får ikke dette helt til å stemme med det jeg vet om uranets kjemi, ei heller med denne klargjørende beskrivelsen, fra forsvarstidsskriftet Janes's Defence Weekly:

At the velocities of current kinetic-energy tank and  aircraft munitions (1,000-1,800m/s), DU penetrators are superior to those of other heavy metal penetrators made of tungsten alloys because their flow-softening and adiabatic-shear failure modes inhibit the build-up of  a large mushroom head on the penetrator. This results in narrower but deeper penetrations (10-20% greater).  DU also has significant pyrophoric properties, normally setting the target on fire. DU is also cheaper than tungsten.

Når det gjelder prisen, så er jeg enig med de som påpeker at forsvaret aldri har brydd seg om kostnader. Det viktigste har alltid vært å få det beste. At prisen er lavere er i høyden et poeng for politikerne som skal betale regningen, men det er liten grunn til å tro at det amerikanske forsvaret ville gått inn for wolfram om det hadde vært billigere.

3. Hvor mye stråling er det fra utarmet uran?

Radioaktiv stråling fra utarmet uran kommer i tre former: Alfa-stråling, betastråling og gammastråling. Alfastrålingen omtales i neste avsnitt.

Gammastrålingen har størst gjennomtrengelighet og er derfor farligst, men gammastrålingen fra utarmet uran er meget liten. Gammastrålingen fra ett gram utarmet uran tilsvarer en kilde på 100 becquerell. Til sammenligning er strålingen fra et menneske ca. 5000 becquerell. Rapporter jeg har fått fra folk i felten forteller da også at det ikke er mulig å måle stråling mer enn noen svært få meter unna. Det er derfor helt umulig når enkelte medier hevder at det er målt en betydelig økning i radioaktiviteten i visse deler av Kosovo, eller når det påstås at enkelte av de ødelagte stridsvognene i Irak er så radioaktive at folk ikke kan komme nærmere enn en km.

Fra noen kilder som er svært negative til bruk av slike våpen (e.g.Horst-Siegwart Günther) har jeg fått vite at det er målt et strålenivå på 11 mikroSv per time. Disse målingene virker tvilsomme, men tar man tar dem på alvor betyr det likevel at man ikke vil overskride yrkeshygiensk grenseverdi (20 mSv/år) om man har et normalt norsk arbeidsår inne i en slik stridsvogn.

Betastrålingen har kort rekkevidde i luft. Den vil stort sett bare ha betydning hvis man holder uranet i hånden, og betastrålingen vil da kun påvirke huden. Betastrålingen er rundt hundre ganger mer intens enn gammastrålingen, men den stoppes effektivt av uranet selv slik bare strålingen fra det ytterste laget av uran vil kunne påvises.
 

4. Hvor stor er strålefaren hvis man innånder støv av utarmet uran?

Effekten av innånding av utarmet uran kan i stor grad sammenlignes med innåndig av den naturlige radioaktive gassen radon. Den gjennomsnittlige dosen av radon er i Norge 2 mSv/år, men variasjonene er svært store. Utarmet uran og radon kan begge bidra til å øke risioen for lungekreft.

Risikoen ble beregnet av Statens strålevern sommeren 2000. De kom fram til at for å nå yrkeshygienisk grenseverdi måtte man inhalere og få avsatt i lungene et kvart gram uranoksid. Dette ble vurdert å være en så stor mengde at det var utenkelig at noen ville få noe i nærheten av så store mengder i seg.

Det er kanskje ikke utenkelig at noen vil få i seg så store mengde hvis de sitter i en stridsvogn som blir truffet. Støv virvles opp, men fordi uranoksid er 5-10 ganger så tungt som vanlig støv, er det usannsynlig at noen vil kunne få i seg større mengder på den måten. Det er ingen grunn til å forvente noen påvisbar økning av risikoen for lungekreft i de områder hvor slik ammunisjon er brukt.

Noen kommentatorer har den siste tiden fokusert på resultater som kan tyde på at alfastråingen kan gi skader i DNA i celler i lungene, og kanskje skape kreft på bare 6 måneder. Problemet med dette er at den antatte effekten baserer seg på epidemiologiske studier av radon, og ikke teoretiske beregninger. De nye resultatene kan derfor endre forklaringsmodellen, men påvirker ikke de målte effektene.
Alfastrålingen fra utarmet uran er omtrent like sterk som betastrålingen, men farligheten av alfastråling er generelt regnet å være ca. 20 ganger større (Faktoren inngår ved omregning fra Gray (dose) til Sv. Det antall Sv som forteller om risiko for kreft og mutasjoner.)

Det er viktig å være klar over at denne effekten ved innånding av uran er reell, uranet kan skape en viss - om enn liten - ekstra risiko for lungekreft. Det er blant annet dette som er grunnen til at soldater som arbeider med å fjerne rester av utarmet uran beskytter seg mot støvet.
 

5. Hvor stor betydning har sporene av plutonium i utarmet uran?

Det har vært vanskelig å finne data for hvor mye plutonium det har vært i uranet, eneste kilde er fra en NATO-talsmann som forteller at det er under 10 ppb (milliard-deler). Plutonium og ²³⁶U øker strålingseffekten av utarmet uran med maksimum 0,6 %, ifølge samme kilde. Jeg har ikke funnet noen som har bestridt disse opplysningene.

Plutonium blir ofte påstått å være det giftigste kjente grunnstoff, men denne påstanden har jeg ikke funnet noe belegg for. Ut fra strålingsnivå og hvor stoffet samler seg i kroppen, er det opplagt mange grunnstoffer som er farligere, f. eks. polonium. I boken "Radioaktiv forurensning, Betydning for landbruk, miljø og befolkning" (Landbruksforlaget) skriver Ole Harbitz og Lavrans Skuterud at : "I den mest farlige formen kan det være dødelig å puste inn 20 mg av plutonium." En annen bok forteller at hundestudier skulle tilsi at dødelig dose plutonium (atomvåpenkvalitet) ved inhalasjon er ca. 100 mg. Sverre Hornkjøl (Statens Strålevern) går enda lenger, og påstår i en spissformulering at "plutonium kan du spise med skje". Dette er med henvisning til at plutonium er så lite løselig at svært lite tas opp i kroppen, og utfra at alfastrålingen ikke engang er gjennomtrengende nok til å trenge inn i tarmcellene. Plutonium er likevel å regne som et meget giftig grunnstoff, men mengdene er så små at heller ikke den kjemiske giftigheten har noen betydning.
 

6. Hvilken kjemisk giftighet har uran?

Den kjemiske giftigheten av uran antas generelt å være viktigere for den som utsettes for uran enn effekten av strålingen. De fleste oksider av uran er svært lite løselige, og uran vi får i oss via mat og drikke vil derfor passere gjennom kroppen uten å gjøre noen skade. Det er f. eks. gjort dyrestudier hvor hunder har fått 100 mg uranoksid per dag i lengre tid uten at man har kunne påvise noen helseeffekter.

Uran kan likevel omdannes til ioner som er løselige, såkalte uranylioner, og som dermed kan komme inn i blodet. Den viktigste helseeffekten vil være nyreskader. Studier av FN-soldater som ble truffet av uranammunisjon i gulfkrigen (såkalt "friendly fire") viser at noen få av dem kan ha fått mindre nyreskader, men det ble ikke observert noen andre helseeffekter av uranet. Oppfølging av arbeidere som på grunn av arbeidsuhell har blitt akutt forgiftet av uranforbindelser, har ikke påvist noen varige helseskader eller senskader.

Noen av de klareste avvisninger av at den kjemiske giftigheten av uran kan ha hatt betydning f. eks. som årak til de omtalte leukemitilfellene, har kommet fra Folkehelsa. Dybing var meget klar på dette punktet da han ble intervjuet i TV2 i januar 2001.

Et problem med uranoksid-støvet er at det blir liggende i lungene, og dette kan derfor skape lungesykdom på samme måte som annet ikke nedbrytbart støv, jfr. silikose. Jeg har ingen kunnskap om hvor alvorlig dette problemet er.

Det kan anføres at bly neppe kan regnes som mye mer miljøvennlig enn uran utfra kjemisk giftighet, og at også wolframstøv har en viss kjemisk giftighet. Derfor er det vanskelig å forsvare en påstand om at uranets giftighet skal gjøre det til et spesielt farlig stoff til bruk i ammunisjon.
 

7. Kan uran sammenlignes med kvikksølv som miljøgift?

Den yrkeshygieniske grenseverdien for uran er omtrent som for kvikksølv og kadmium. Likevel halter sammenligningen med kvikksølv svært mye. Kvikksølv er ikke spesielt giftig i seg selv, det er f. eks. ikke registret som "meget giftig", bare som "giftig". Dette gjelder både for metallisk kvikksølv og vanlige, uorganiske kvikksølvsalter. Farene ved kvikksølv ligger i at det omdannes til metylkvikksølv av mikroorganismer, og dette stoffet er svært giftig. Noe tilsvarende skjer ikke med uran. Videre vil det meste av uranet raskt omdannes til stabile kjemiske oksider, som ikke er løselige. Under visse forhold kan uranet løses som uranylioner.

En konkret sammenligning får man ved å se på at uran er mer enn ti ganger så vanlig som kvikksølv i naturen. Likevel har jeg aldri hørt om naturlige eller industrielle uranforurensninger som har skapt miljøproblemer, mens det er kjent mange slike for kvikksølv.

Flere har sammenlignet uran med bly. Hvis dette er en fornuftig sammenligning når det gjelder miljøtoksisitet, så betyr det at effekten av uranet ikke er annerledes enn effekten av annen ammunisjon.
 

8. Hvor mye uran finnes i miljøet?

Uran er nokså vanlig. Gjennomsnittlig stein inneholder 1-2 gram per tonn, mens f.eks. trøndersk hagejord gjerne har ca. 8 g/tonn. Sammenligningen med oksider fra utarmet uran er dog haltende, fordi uranoksidet kan inneholde vannløselige deler, og fordi uranet normalt vil være mye mer diffust fordelt i sanden eller jorden.

Kanskje mer overraskende er inneholdt av uran i vann og hav. Gjennomsnittlig elvevann har et innhold av uran på 5x 10^-4 mg/L. Det betyr at det kan være noen titalls kg uran i Jonsvannet, Trondheims drikkevannskilde. Havvann inneholder noe mer uran, ca. 0,003 mg/L, hvilket betyr at det er rundt 100 tonn i Trondheimsfjorden. (Disse tallene stammer fra en kilde fra 1971. Har noen nyere data?)

Disse tallene viser at selv om alt uranet ble omdannet til vannløselige oksider, så skal det en del til før det får noen betydning for vannmiljø og drikkevannskilder.
 

9. Hva med rapportene om kreft og misdannelser i Irak?

Det er rapportert tildels dramatiske økninger i krefthyppigheten i Irak. F. eks. rapporterte VG om en økning fra 11 til 150 tilfeller per 100.000 per år i Vest-Basra. En annen kilde angir at antall krefttilfeller steg fra ca. 6.000 i 1989 til vel 10.000 i hele Irak i 1994.

Tallene for Vest-Basra blir mindre dramatiske når man sammenligner med tall fra Norge, hvor det i dag er 450 tilfeller per 100.000 per år. Totalt antall nye kreft-tilfeller er nå over 20.000 per år i Norge. Når det er 20 millioner mennesker i Irak, betyr det at den oppgitte hyppigheten (10.000 per år) kun er en tiendepart av hyppigheten i Norge. Selv om hyppigheten nok skal være noe lavere i Irak enn i Norge, særlig på grunn av lavere levealder, så er det klart at registreringen ennå er mangelfull.

Det som i alle fall er sikkert er at de lave tallene før krigen ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Økningen kan derfor i sin helhet være et resultat av bedre registrering. Den bedre registreringen kan ha sammenheng med større oppmerksomhet rundt krefttilfellene, særlig fordi krefttilfellene nå har fått en politisk betydning som gjør det viktigere å registrere dem.

Rapportene om misdannelser er vanskeligere å tolke, men også her gjelder det at det er normalt med en del misdannelser. Selv i Norge er det ca. 50% underregistrering av medfødte misdannelser, med den følge av at det oppdages overhyppigheter overalt hvor man begynner å lete. I Irak finnes det likevel mange grunner til at hyppigheten skulle være høyere: De sorte skyene som ble dannet da Saddam Husseins soldater antente de kuwaitiske oljekildene etter gulfkrigen og Husseins egne krigshandlinger mot minoriteter. De generelle leveforholdene, delvis som konsekvens av FNs sanksjoner, har sannsynligvis også en effekt.
 

10. Er det rett og slett mulig at uranstråling kan ha medført en merkbar økning av krefthyppigheten?

De sikreste tallene på effekt av radioaktivitet har man fra oppfølgingen av omkomne etter bombene i Hiroshima og Nagasaki. Antall kreft som følge av strålingen er langt mindre enn man tror, per 1990 var det registrert en samlet overhyppighet på 428 krefttilfeller i Hiroshima. (Et "Offisielt tall" som er gjengitt er 13.000, men dette er politisk og juridisk begrunnet og har ingen ting med en naturvitenskapelig avdekking av årsak/virkning-forhold å gjøre.) Man må helt inn til 1 km fra bombens episenter for at strålingen skal ha fordoblet kreftrisikoen. Allerede 2 km fra episenteret er overhyppigheten så liten at den ikke ville vært oppdaget uten grundig statistikk. Videre viser tallene at knapt ett eneste tilfelle oppstod før etter ti år, og de aller fleste kom mer enn 20 år etter bomben. Unntaket er leukemitilfellene som kom fra 2 til 10 år etter bomben.

Når enkelte kilder forteller om en syvdobling av krefthyppigheten etter ca. ti år, er det derfor vanskelig å ta disse påstandene alvorlig. Særlig med tanke på at knapt noen kan ha fått doser som tilsvarer mer enn noen få titalls millisievert, mens de som fikk målbar økning i hyppigheten i Hiroshima jevnt over hadde fått doser på rundt en Sievert.
 

11. Hva med utarmet uran og leukemitilfellene fra Balkan?

Det er lite trolig at det finnes noen reell overhyppighet av leukemi blant soldater som har vært utstasjonert i det tidligere Jugoslavia. De første rapportene gjaldt en rekke dødsfall blant italienske soldater, deretter var det tallene fra den belgiske kontigenten som vakte bekymring. En undersøkelse for hele kontigenten viser at det ikke er større hyppighet av leukemi blant de soldatene som har vært på Balkan sammenlignet med de som har vært andre steder. Det er heller ingen sammenheng mellom hyppighet av leukemi og om soldatene var stasjonert i områder hvor det var blitt brukt DU-ammunisjon. Ved undersøkelser av de belgiske soldatene som hadde fått leukemi ble det ikke oppdaget unormalt nivå av uran i blodet deres. Det er heller ikke observert noen overhyppighet av leukemi blant lokalbefolkningen, selv om en slik konklusjon ikke kan være sikker. Et siste punkt er at for mange av soldatene kom leukemitilfellene mindre enn 2 år etter at de kom til Balkan, og det er normalt for kort tid til å utvikle leukemi på grunn av stråling.
 

12. Er det noen som støtter min beskrivelse?

Jeg er rimelig sikker på å ha et nær samlet norsk fagmiljø bak meg i det jeg skriver (Mange fra dette miljøet har vært mine konsulenter, og jeg vil umiddelbart rette opp feil som noen av disse påpeker). Et par utenom de rene fagmiljøene som jeg støtter meg på er Bellona og Pugwash.

Bellona er den eneste miljøorganisasjonen i Norge som har arbeidet i praksis med radioaktivitet, i forbindelse med atomkraftverk i Russland. Nils Böhmer er den eneste i norske miljøorgansiasjoner som har utdannelse innen kjernefysikk. Les hva han sier på Bellonas nettsider, og til Teknisk Ukeblad. Så langt jeg kan se er det ingen reell uenighet mellom ham og meg.

Pugwash er antiatomvåpenorganisasjonen som fikk Nobels fredspris i 1995. Jeg har bare funnet en eneste uttalelse om utarmet uran på organisasjones hjemmesider. Kanskje fordi de ikke kan mistenkes for å ville støtte USAs krigføring, så har denne uttalelsen blitt den mest bagatelliserende jeg har sett. Les selv.
 

13. Hva med ekspertene som spår tusener av døde?

Det har vært påfallende hvor lite solide disse kildene har vært når jeg har undersøkt dem, i alle fall noen av dem må kunne omtales som ytterst lite troverdige. Her kommer en oversikt.

Asaf Durakovic. Ved en konferanse i september 2000 var han den eneste av over 1000 forskere som mente at uran ville ta livet av tusener soldater fra gulfkrigen. Undersøkelser viste at Durakovic var totalt ubetydelig som forsker. Han har publisert ca. 10 artikler, som alle har vært lite sitert, og han ville knapt kommet i betraktning som førsteamanuensis i kjemi ved et norsk universitet. Kun en artikkel omhandler uran, en reviewartikkel i et kroatisk tidsskrift. Artikkelen finnes her. Artikkelen inneholder ikke noe egen forskning. Artikkelen er full av faktiske feil, men selv uten disse er den så uorganisert og så selektiv i sin utvelgelse av informasjon at den aldri ville kunne blitt publisert i et anerkjent tidsskrift.

Universitetet han representerte, Georgetown University, har ikke en eneste opplysning om ham på sine ellers fyldige internettsider. Påstanden om at han var med i en senatskomite, viste seg å henvise til at han var en av 100-150 som fikk vitne ved en senatshøring.

Durakovic er kronisk konspirasjonsfiksert. Han har skrevet et brev til Clinton i 1997, hvor han "vil bringe Clintons oppmerksomhet på en konspirasjon mot gulfkrigsveteranene". Et referat av foredraget han holdt ved konferansen der han fikk så stor oppmerksomhet, viser at han konsentrete seg mer om konspirasjonene enn om vitenskapen. Han fortalte om at bilen hans var blitt fikset, at han måtte flykte fra USA for å redde sitt liv, og da to av hans kilder trakk seg fordi de oppfattet ham som uvitenskapelig tok han det også som ytterligere et bevis på konspirasjonen mot ham. Her er en uttalelse fra ham ved en senatshøring.

Hari Sharma. Han er professor emeritus ved University of Waterloo i Waterloo nær Toronto, Kanada. Her nyter han tydeligvis respekt. Hans vitenskapelige produksjon er dog meget liten. Jeg har kun funnet tre artikler de 15 siste årene, alle disse tre omhandler dyreforsøk. Hari Sharma er den Asaf Durakovic støtter seg på for kvalitetssikring av eget arbeid, og Sharma er om mulig enda mer ekstrem enn Durakovic når det gjelder dystre spådommer for gulfkrigsveteranenes framtid. Sharma skal ha utført visse målinger som han henviser til, men han har aldri offentliggjort resultatene.

Horst-Siegwart Günther. Dette er kanskje den merkeligste av alle kilder. Han presenteres med to doktorgrader, en i immunologi og en i epidemiologi, og han har professortittel. Men han har aldri publisert noe forskning på noen av områdene, og jeg har ikke klart å oppspore noen som helst tilknytning til noe universitet. Mest sannsynlig har han fått alle titlene ved opphold på et universitet i Irak. Günther skal ha vært leder av "Albert Schweizer-Instituttet" i Berlin, men noe slikt finnes ikke. Det nærmeste jeg har funnet er en Albert Schweizer Stiftung, som ser ut til å være et pleiehjem for eldre, samt noen Albert Schweizer-skoler. Han skal være stifter og leder av "Yellow Cross International". Det finnes tydeligvis mange organisasjoner med dette navnet, den i Lichtenau som Günther representerer er knapt mulig å finne ut noe som helst om - unntatt gjennom noen intervjuer han har gitt. De uttalelser han har gitt, gir ikke akkurat inntrykk av at han er den mest oppegående kilden, blant de mer sensasjonelle påstandene er at utarmet uran kan gi "AIDS-lignende sykdommer". Han har utført målinger av strålenivået i tanks som er truffet av uran-prosjetiler, og reagerer ikke på at strålenivået stort sett ikke er mer enn noen få ganger (bare i ett tilfelle mer enn 5 ganger) mer enn normal bakgrunnsstråling. Han skal ha blitt arrestert og mishandlet i Tyskland etter å ha kommet fra Irak - visstnok for å ha prøvd å smugle et uran-prosjektil, men han fikk smuglet ut et brev for å gjøre verden oppmerksom på den dramatiske hendelsen. I det hele tatt virker denne "professoren" temmelig merkelig.

Roger Coghill. Han presenteres som britisk biolog med eget forskningsenter. Dette forskningssenteret drev opprinnelig med utvikling av helsemagneter og jordstrålebeskyttelse. I 1998 gikk han til sak mot den britiske staten for å påby merking av mobiltelefoner, og beskrev helserisikoen i meget dramatiske vendinger. Kort tid etter begynte han å selge mobiltelefonbeskyttelse. I november 2000 var han igjen i media med påstander om at det vil dø minst 10.000 av kreft på grunn av utarmet uran i Kosovo. Coghill er rett og slett en sjarlatan som har oppdaget at salget hans tar seg kraftig opp hvis han får medieoppmerksomhet.

Rosali Bertell. Hun er ofte blitt presentert som en av verdens største eksperter på effekter av utarmet uran, hun har en doktorgrad fra The Catholic University of America og fem æresdoktorgrader. Hun påstår at hennes fagfelt er epidemiologi og høyere matematikk. Rosali Bertell har gitt ut en bok, hun er øyensynlig en karismatisk foredragsholder, og hun nyter stor respekt i en del ikke-realist-miljøer. Men det hun skriver viser et menneske med forskrudde meninger og totalt maglende kunnskap om sammenhenger. Hun påstår ett sted at 1,2 milliarder (!) mennesker er skadet på grunn av atomkraftverk og atomprøvesprenginger. Et annet sted påstår hun at atomkraftverk kan være en hovedårsak til sur nedbør: Atomkraft slipper nemlig elektroner ut i atmosfæren, og disse får luftens gasser til å reagere. Hun er uten sammenligning den mest ekstreme jeg har funnet i denne saken, og fra norske medier er det bare i Klassekampen jeg har funnet referanse til henne. (Her ble hun riktignok kalt Rosa Libertel.) Bertell har to mindre vitenskapelige publikasjoner, begge i form av uttalelser, og ingen av dem er om utarmet uran.

Malcolm Hooper. Professor emeritus fra Sunderland, UK, som ser ut til å ha vært en respektert professor. Hans fagfelt var dog tropesykdommer, han har ingen formell kompetanse for å uttale seg om uran og dens helseffekter. Hooper har noen ganger stått fram med påstander som er så usannsynlige at det er nesten utrolig at han ikke skjønner det selv. F. eks. var han kilden bak en påstand som ble referert i flere norske medier om at en tredjedel av alle barna som var født av gulfkrigsveteraner hadde misdannelser.

Military Toxic Project er en organisasjon med egen nettside, og som har utarmet uran som en av sine viktigste agendaer. Hovedinnvendingen mot organisasjonen er at den ikke har noen form for vurdering av den informasjonen den legger fram, her presenterers tøvete påstander fra flere av de ovennevnte "verstingene" sammen med ellers fornuftig informasjon. Slagordet "Internett er en søppelbøtte" passer her. Siden er verdiløs hvis du ikke selv kan vurdere kvaliteten på det som finnes der. Jeg har sett lite referanse til dette prosjektet i Norge.

The Low Level Radiation Campaign arbeider for å re-evaluere effektene av små doser radioaktiv stråling. En sentral person er Chris Busby, Green Audit, Wales, som har skrevet  boken "Wings of death" hvor han prøver å dokumentere at faren ved lave strålemengder er langt større enn det som er normalt antatt. Busby dukker opp noen ganger med "letters" i "British Medical Journal", hvor han prøver å hausse opp enkelte overhyppigheter, men titlene på tilsvarene viser at hans påstander har mange svakheter. Hans bok "Wings of death" har ikke blitt sitert i vitenskapelige tidsskriftsartikler (untatt en omtale), og det finnes ingen omtale av dem på Amazon.com, så betydningen av boken er opplagt liten. Hans "Second Event Theory" er aldri blitt publisert som en vitenskapelig artikkel, og er knapt, om noe, omtalt. Et søk på +"Second Event Theory" +busby gir få treff utover de mange under organisasjonens egne sider.
 

14. Hva med andre kritiske kommentatorer?

Doug Rokke. (Oppgir selv sitt navn som Doug Rokje.) Rokke gis tittelen professor, men har ingen forskningspublikasjoner i anerkjente tidsskrifter de siste 15 år. Han har tilknytning til Jackson State University, men universitetes internettsider har nesten ingen informasjon om ham. (Kan han være adjunct professor, dvs. lærer på professornivå med hovedstilling utenfor universitetet?) Han hadde bakgrunn som lege, og han påpeker selv at han ikke hadde noe greie på dette med uran og stråling før han begynte å engasjere seg i saken.

Rokkes viktigste - og viktige - bakgrunn er som tidligere leder av Pentagons eget prosjekt om bruk av utarmet uran. Han var selv med på å fjerne uran fra amerikanske kjøretøy som ble truffet under gulfkrigen, og mener at de lunge-, hud- og nyreproblemer han har i dag skyldes utarmet uran. Han påstås å ha hatt meget høyt nivå av uran i blodet, men jeg har ikke funnet sikker kilde til dette. Doug Rokke er en meget aggresiv og aktiv motstander mot bruk av uran-ammunisjon, som han kaller en forbrytelse mot menneskeheten. Et annet utspill er her. New Scientist har beskrevet Rokkes historie slik. Svakheten med Rokkes argumentasjon er at han virker frustrert og av og til direkte konspirasjonsfiksert. Eks.: Today, irrefutable evidence suggests that adverse health and environmental effects occur unless all contamination is removed! This evidence was willfully suppressed during the recent trial.

Søk på "kvasir" og "atekst" gav bare ett treff på Doug Rokke, en artikkel i Dagbladet 6/9 2001, mens feilskrivingen "Dough Rokke" gav to artikler i Bergens Tidende 23/4 1999 og 12/1 2001. Morgenbladet hadde en referanse til ham 16. februar 2001. Han er referert som Doug Rokje i en kommentar i Nordlys, 17. januar 2001. Litt merkelig at han ikke er sitert mer, kanskje, for Doug Rokke/Rokje burde være en av de farligste kritikerne overfor brukerne av utarmet uran. Spesielt hans påstand om at det ikke ble gjort noen seriøs forhåndsvurdering av helserisiko før uranet ble brukt, bør legges merke til.

Douglas Holdstock. Holdstock er talsmann for Medact, en organisasjon av medisinere som fokuserer på ulike miljøproblemer. Han har doktorgrad innen uvisst fagfelt, men har aldri publisert egen forskning innen naturfag. Derimot har han fått akseptert 17 brev eller kommentarartikler i ulike anerkjente tidsskrift, noe som tyder på at han har stor kunnskap og klarer å formidle sine syn med argumenter som blir vurdert som troverdige og vitenskapelige. Stort sett har han vært meget forsiktig i sine påstander om uranets helsevirkning, og er skeptisk til påstandene om helseeffekter i Irak. Han har fått noe oppmerksomhet fordi han har fokusert på resultater som han tolker som indisier på at alfastrålingen fra uranet kan være farligere i forbindelse enn antatt. Også A. Behar har uttalt seg for Medact, og har kritisert bruken uten å gå god for noen av de dramatiske påstandene om uranets farlighet.

Dudley Goodhead. Professor i sammenhengen mellom stråling og helse, med solid forskningserfaring. Profesor Goodhead har forsket på effekter av både radioaktivitet og kraftlinjer, og så langt jeg kan se er han vel anerkjent. Goodhead har fått mye oppmerksomhet på grunn av sin påstand om at radioaktivitet er mye farligere enn antatt. Påstandene begrunner han med observasjoner av at de direkte effektene på cellene er større enn man har trodd. Det er flere år siden han presenterte dette synet (jeg har i alle fall sett det omtalt i New Scientist allerede i 1997), men hans hypoteser har hatt lite gjennomslag i det faglige miljøet. Årsaken er at påstandene rett og slett ikke stemmer med epidemiologiske data. Goodhead mener at det han finner er en type skader som ikke fanges opp av epidemiologiske studier, men akkurat der har mange problemer med å skjønne den logikken.

Sue Rabbitt Roff. Tilknyttet Centre of Medical Education ved University of Dundee, er blitt titulert med doktorgrad, men hennes arbeidsplass angir henne bare med masters. Hennes bakgrunn er som samfunnsviter, og hun har servert klare synspunkter om at effekter av stråling er langt større enn det forskerne tror. Sue Rabbitt Raff ser ut til å ha har skrevet to bøker om stråling, "Overreaching Paradise" (1991) og "Hotspot: The legacy of Hiroshima" (1995). Antakelig er det disse to som har gjort at hun blir omtalt som ledende ekspert, men søk i Science Citation Index viser at bøkene ikke har hatt noen betydning innen vitenskapen. Den første boken er blitt tilgodesett med tre bokomtaler og er blitt referert i 3 (tre) vitenskapelige artikler (ingen i naturvitenskapelige tidsskrift). Den andre boken har blitt nevnt i en oversiktsartikkel (Economy and society), men ellers ikke blitt referert til av andre enn Sue Roff selv i to av hennes "letter". Forøvrig er hun registrert med 11 publikasjoner, alle etter 1996. Listen inkluderte én artikkel, "The ghost of Christmas past", resten var "letter" og "editorial material", samt en "book review". Kun en var noen gang sitert, to ganger - hvorav en gang av henne selv.
 

Noen kilder til mer informasjon

(flere kommer etterhvert)

Noen utvalgte eksempler på uranartikler som har vært sprøytvarslet.

Noen uranartikler som jeg har omtalt positivt på Sprøytvarsleren.

En diskusjon med Klassekampen

En "diskusjon" med Jan Bojer Vindheim

Kommentarer fra leserne.

Foreløpig ingen.