Y-philes 
Martin Ystenes

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene. 

Flyvedyktige smådronter i miljødebatten        
     
«Det er fullt mulig å lyve uten at det blir sant av den grunn.»

I 1962 kaldstartet Rachel Carson verdens miljøsamvittighet. Ut fra sin bakgrunn som biolog skisserte hun i boken «Den tause våren» et scenario så skremmende og troverdig at man måtte ta det alvorlig. Nettopp fordi Carson hadde solide kunnskaper, og fordi hun var nøye med å være faglig korrekt, fikk hun gjennomslag. Hun bygget på naturvitenskapen og hun ble støttet av forskere i den debatten som fulgte, derfor kunne hun ikke avfeies.

I bokens kjølvann fulgte flere andre med lignende scenarier, stort sett av langt lavere vitenskapelig standard. I Elisabeth Mann Borgeses «Havets store drama» (1975) står det at: «Oksygenmangelen og en ulidelig stank av forråtnelse ville jage kystbefolkningene på flukt, innover mot fjellområdene. Mange vil omkomme i kampen om de stadig minskende forråd av luft som det går an å puste i.»

At «man raaber brand!» var i tråd med den Kiellandske tese om at «Den som vil vække maa overdrive». Motstanden mot overdrivelsene var også liten. Industrien og andre forurensere hadde i lang tid fortiet eller manglet kunnskap om forurensningene de skapte. Nå hadde de mistet enhver troverdighet. En uttalelse fra en industrikjemiker om miljøet hadde like liten vekt som innblanding fra Bresjnjev i en amerikansk presidentvalgkamp.

For miljøforkjempere var det omvendt. Riktignok var det oppviglersk å være miljøforkjemper, og tross alt var det mange som så rikdom og arbeidsplasser som langt viktigere. Men for de som turde, var det lett å lykkes. På 70-tallet var like lett å finne gode miljøsaker som det var å tjene penger på Oslo Børs i jappetiden - man kunne nesten ikke unngå det.

Miljøaktivistene ble etter hvert populister som kunne surfe på en ubegrenset troverdighetsbølge. Den som var mest ekstrem, fikk mest oppmerksomhet, og det skulle svært mye til før det tippet over.

Også på universitetsnivå kunne overdrivelsene være formidable, gjerne på en måte som antydet at de kritiske holdningene til holdbarheten i miljøpåstandene ofte var skremmende fraværende. Georg Henrik von Wright skrev i sitt etterord til 2. utgave av boken «Vitenskapen og fornuften» (1990) at: «De naturprosessene som er fremkalt av menneskene - som uttynning av ozonlaget og oppvarming av jordkloden («drivhuseffekten») - er blitt globale trusler mot livets fortsatte eksisten, og kanskje er de irreversible.» Men trenger ikke mye kunnskap om jordens fortid for å vite at disse påstandene er overdrevne ut i det absurde.

Enkel darwinistisk teori forteller at det måtte gå med miljøaktivistene som med dronten. Uten fiender kunne dronten vokse seg større og større, og til slutt mistet den flyveevnen. Det ble dens bane. Hadde det vært rovdyr på Mauritius, ville vi ha hatt flyvedyktige smådronter i dag.

Det hender man må lyve for å få fram sannheten, men det er fullt mulig å lyve uten at det blir sant av den grunn. Omslaget kom midt på 90-tallet, for meg signalisert ved artikkelen «End of the green crusade» i New Scientist 2. februar 1995. Journalister begynte i stadig større grad å stille spørsmål til aktivister, og å sjekke deres kilder. Forskere som stod fram og korrigerte feilaktige påstander, ble bedre tatt imot, og kritikk mot tøvete påstander og overdrivelser førte ikke automatisk til at man ble stemplet som fiende av miljøvern.

Resultatet ble at miljøorganisasjonene ble langt mer edruelige. Siden 1996 har jeg ikke funnet en eneste påstand om «verdens undergang» i Bellona Magasin. Miljøorganisasjonene har på sin side fått større gjennomslag der vedtakene blir gjort. Skjønt noen henger igjen i fortidens tut-og-kjør-argumentasjon, med Kurt Oddekalvs Miljøvernforbund som dagens versting.

Men det som forundrer meg, er at mange innen universitetsmiljøene ikke har oppdaget denne endringen. For de drontene som allerede er blitt overvektige vil, nok dommen mot historikeren David Irving bli et lettvint argument for å kunne stemple bærere av uønsket informasjon som revisjonister.