Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?
 

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Uten tilbakemelding

HiST-folka hadde det moro. En badeball balanserte på en skrå luftstrøm, og mange stoppet for å se. Jeg også, for jeg ville også ha det moro. Vi fikk ballen til å rotere på ulike måter. Så klistret vi papirremser på ballen slik at den roterte av seg selv. Stadig flere stoppet opp. De to småguttene våre trengte jeg ikke å bry meg om, de ble holdt i ånde av folk fra dataavdelinga. 

Innimellom besøkte jeg NTNU sin stand, hvor jeg så både gamle professorkolleger og pent kledde studenter. Jeg så også en modell på hydrogensamfunnet. En lampe skinte på et solcellepanel som gav strøm som ble brukt til elektrolyse av vann som gav drivstoff til en brenselscelle som drev en elektrisk vifte. En lite energieffektiv måte å drive en vifte på, men en modell av et solenergisamfunn med hydrogen som energibærer. Dette var noe for nysgjerrigperer! 

Men man så bare en lampe, en vifte og noen dingser. Ikke en eneste plakat fortalte hva dette var. Hvorfor ikke? Fordi det var forbudt. Målet med standen var nemlig å presentere NTNU som trendy, som en kuuuul plass for opplevelse av studenttilværelse. Den helsvarte, elegante standen hadde derfor kun salgordplakater av kategorien «la oss snakke om havet». Jeg så ikke mange besøkende. 

For Rema er det uinteressant hva slags kunder de får. Om alle kjøper usunn mat og blir feite og syke, og mange sunne varer forblir helt usolgt, så betyr det ingen ting. Kunden er markedet, og varen er mat. Remas mål er å selge mest mulig av hva som helst til hvem som helst. Slik blir hr. Reitan rik. 

Slik er det ikke for et universitet. Selv om det er ungdom vi retter oss mot, så er det samfunnet som er vår kunde. Studentene tror de er våre kunder, men de er våre råvarer. For å gi vår kunde det de krever, er vi avhengig av kvantitet og kvalitet på alle råvarene. 

Hva hjelper det om vi får flere studenter, når tredjeparten faller fra etter et år? Hva hjelper det med lange køer av søkere på data, når samfunnet får kritiske underskudd på byggingeniører, metallurger og kjemiteknologer? I stedet for å henvende seg til de som kan være interessante for oss, og vise at vi er interessante for dem, så prøver man å få de som egentlig ikke er interessert i å studere, til å tenke at kanskje NTNU er kult. På den måten blir kanskje måltallene overoppfylt. Men problemene løses ikke, reklamekampanjene har vært en katastrofe. 

Det har knapt vært debatt rundt dette. Hvorfor? Fordi reklamekampanjene ligger under infoavdelingen, og det samme gjør Universitetsavisa. Derfor tør ikke Universitetsavisa stille kritiske spørsmål ved infosjefens vurderinger, det kan straffe seg ved neste budsjettrunde. Infoavdelingen er derfor skjermet for kritisk journalistikk. 

Selv om kritikk kan være ubehagelig, så er kritisk tilbakemelding en forutsetning for utvikling. Vi har innført evalueringer ved NTNU for å få bedre undervisning, og det har hjulpet. Fordi den har vært unntatt offentlig kritikk, har vi fått en profileringsgruppe som har dullet seg inn i et tankespinn som er på vei til å bli en katastrofe for NTNU. 

Pressen er også Dagbladet og Ernst A. Lersveen. Men den er mye mer. Samfunnet har oppdaget at det ikke klarer seg uten, selv om deler av den er ubehagelig og endog fordummende. Det er trist når NTNU avslører et så naivt forhold til medieverden at de tror den fungerer best når den blir kontrollert. Dette var ett eksempel på at NTNU trenger et kritisk organ.