Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Pelle Korall og onkel havforsker

Havforsker Martin Hovland var med og oppdaget store, levende korallrev utenfor Norskekysten, og han oppdaget at revene var på vei til å bli ødelagt av trålfiske. TV2 og NRK laget store oppslag om oppdagelsene, og Stortinget vedtok -som de første i verden - vern av tusen kvadratkilometer dypvannsrev. Dette er kanskje den største sensasjonen i norsk naturvitenskap på meget lang tid, og Hovland fått flere kvadratkilometer havbunn utenfor Irland oppkalt etter seg. 

Historien er spennende, og den som har hørt Martin Hovland, vet at han kan fortelle. Nå har han også skrevet bok om korallene, sammen med kollega Pål Mortensen (ISBN-8253302886). Framtidsforskerne sier at det man i framtiden først og fremst vil etterspørre, er de gode historiene. Dette har gitt meg sjansen til å fundere litt på hva som gjør vitenskap til gode historier, og hva som ikke gjør det. 

Hovland er forsker, og han begår vitenskap - bokens oppbygning ligner den som brukes i avhandlinger. Hvis du er journalist, ser du at det er mange triks forfatterne ikke har lært. Heldigvis. Boken er herlig fri for de floskler og banaliseringer som dessverre kjennetegner mye av norsk forskningsformidling. Den handler ikke om «såkalte» korallrev, den handler om korallrev. Når du har lest boken, er du på fornavn med Lophelia pertusa, ikke «Pelle Korall». Forfatterne har nemlig antatt at den som kjøper boken, er interessert i koraller. I dagens medieverden er det tilsynelatende en dristig antakelse. 

«Undring» er det store moteordet innen kunnskapsformidling, og mange tror at undring skapes ved å fortelle at alt er «Å! så viktig», men dessverre «Uff! så vanskelig» - og så gjenta til det kjedsommelige at «det er det ingen som vet». Hovland og Mortensen gjør ikke det. De forteller helt enkelt hva de vet, hva de tror og hvorfor de tror det. Som dokumentasjon har de tatt med noe så uvesentlig som detaljer, for eksempel en tabell over isotopmålinger. Dermed tar de deg med inn i vitenskapen så du begynner å spekulere selv. Det krever noe av leseren, men den som er interessert i vitenskap, vil finne det verdt. 

Boken har vakre bilder, men et par års forskningsfoto fra dypvannskoraller matcher ikke det profesjonelle fotografer har frambrakt fra lysrike, grunne, tropiske farvann. Men bildene er annerledes, og vitenskapen - geologien og biologien - er spennende. Havbunnen er full av furer og «kopparr». Korallrevene vokser bare 1-2 mm i året selv om dyrene vokser fem ganger så fort. Det biologiske mangfoldet ved revene er meget stort. Hovland har laget sine egne forklaringer på hvorfor revene oppstår der de oppstår, og den vil sikkert bli diskutert, for Hovland blir tatt alvorlig. Hans forrige bok er sitert 150 ganger i vitenskapelige tidsskrift, og det blir ikke kjedelig av den grunn. 

Hovland og Mortensen har tilsynelatende gjemt mange journalistiske rosiner til senere pølser. De forteller om leirevulkaner som skyldes metanhydrater i havbunnen, men ikke at Hovlands egen forskning har demonstrert at hydratlaget under havbunnen er kraftig oppskrytt. De forteller om lekkasjer av hydrokarboner i Mexicogulfen, men ikke at disse gir opphav til asfaltklumper som er mistenkelig like de Thor Heyerdahl fant i Atlanterhavet og som hele verden tok som bevis på at vi hadde forurenset verdenshavene. De forteller at svamper fra korallene har gitt kreftmedisin, men ikke at tyske forskere leter etter patenterbare gener i korallrevene mens våre lovgivere forlanger at norske forskere bare skal stå og se på. Skjønt det siste har mediene nå oppdaget. Havet er fullt av vitenskapelig sprengstoff. 

Martin Hovland er ikke den eneste, men han er et eksempel på at det finnes gode historiefortellere i norsk naturvitenskap. Hvor spennende det vil bli når norske medier oppdager det, men akkurat det er det vi selv som må sørge for.