Publisert i Universitetsavisa 18/99.
 
Y-philes 
Martin Ystenes 
Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Omskapens imperium

Tenk deg en student som går opp til eksamen i engelsk og på spørsmål om Hamlet svarer: «Det var en engelskmann som skrev om ham, lenge før min tid - tror jeg. Det var et stykke som handlet om en råtten danskekonge som holder en hodeskalle i hånden mens han snakker om været.»

Slike svar kunne man kanskje fått hvis man hadde brukt samme læringsfilosofi i humanistiske fag som mange har i realfag og naturfag.

- Naturfaglærere trenger ikke kunnskap om fysikk og kjemi, de fagene endrer seg jo så fort likevel. Påstanden kom under et realfaglærermøte i Bergen for to år siden. Jeg har mistanke om at grunnsetningene i språket endrer seg raskere enn i realfagene, i alle fall har de gjort det de siste 50 årene. «Fyssixs uthn Quanta IZnt fett nomooor!», har vært gjennomgangstonen i trekvart århundre, om enn i litt andre ordelag. Internett ser ut til å påvirke språket raskere enn Heisenberg påvirket fysikken.

Det ville derfor være naturlig å endre fagplanene i engelsk til at elevene skal ha «kunnskap om gloser», og «kjennskap til bøying av engelsk grammatikk». I am, you are, he is, osv. er for vanskelig, og det er komplett umulig for elevene å skjønne vitsen med å lære den slags. I det moderne samfunnet - på vei mot et nytt millenium - må det være nok å vite at hvis vi skifter ut ett ord, så risikerer vi å måtte skifte ut andre ord også. Plutselig blir språkfaget en innføring i økologi i tillegg: Du kan ikke påvirke noe uten å ødelegge likevekten. Tverrfaglighet og høyere produktivitet i en smekk - det blir fluer av sånt.

For å stjele et begrep fra professor Sigmond: Å bare vite «om» noe, er omskap - ikke kunnskap. Omskap er bra, det skaper inspirasjon og undring og gir knagger å henge kunnskap på i framtiden. Men kunnskap om kunnskap er kun omskap, og holder ikke alene. Skal man forstå sammenhengen må man gå i dybden, og skal man komme i dybden kan det hende at man (trekk pusten dypt nå...) av og til må pugge.

Tilbake til studenten vår. Hvilken karakter fikk han? Vel, karakterer er en stressfaktor og et undertrykkelsesmiddel, så det avskaffet vi for lenge siden. I stedet har vi holistiske evalueringer som tar hensyn til mennesket i dets kontekst, ikke bare hva vedkommende slavisk kan reprodusere. Jeg siterer fra studentens personlige evalueringsbrev:

«Kandidaten - unnskyld, mennesket - kom tyve minutter for sent til eksamen og klarte ikke helt å skrive navnet sitt. Det første skyldtes at han måtte hjelpe en gammel dame over gaten, det andre at han nektet å skrive på bleket papir med blyant. Bleket papir slipper nemlig ut ozon som ødelegger drivhuseffekten, og produsentenes påstand om at blyet i blyanten ikke er miljøfarlig kan kritiseres. Kandidaten - unnskyld, mennesket - har dermed bevist sosial tilpasning, forståelse for viktigheten av en bærekraftig utvikling og nødvendig skepsis til myten om miljøvennlig teknologi. En smule manglende presisjonsnivå i besvarelsen kan ikke tillegges vekt, da det ville skape prestasjonsangst. Men han maktet ikke å frigjøre seg fra sitt historisk betingede ståsted, for han unnlot å påpeke at forfatteren burde ha gjort Hamlet til en kvinne.»

Hvis noen er skremt av utviklingen kan jeg berolige dem. Verden går ikke under, ikke engang samfunnsøkonomien. Vi bare importerer fremmedarbeidere med språkproblemer og hvitløkslukt til å bygge broer, utføre hjerteoperasjoner og befolke forurensningstilsyn. Folk som kan den slags får jo bare kjeft likevel. Dermed er det fint å kunne bruke mennesker som utfra sin natur allerede er vant til å være en del av pariakasten: Skoleflinke og veloppdragne strebere uten jantelovsantenner. Det påstås å være noen sånne andre steder.