Andre pekere til denne siden: http://svamp.org og http://barn.vitenskap.com.

Kilde: http://barn.ystenes.com Martin og Beate Ystenes
Barn i nød!

"Man kan ikke la mennesker forvitre på grunn av politisk korrekthet." (innsender)
 


Det er en gruppe barn i Norge som har store problemer, men hvor problemet er så politisk betent at ingen vil gjøre noe for å løse det: De meget begavede barna.
2% kommer i denne kategorien. Mange klarer seg - til dels meget bra. Men risikoen for at de mislykkes med livet er kanskje større enn risikoen for å få kreft hvis du røyker.

Det har ikke vært forsket på intelligente barn og deres problemer i Norge siden 1972, bortsett fra hovedoppgaver. Problemet var pensum for lærerutdanningen fram til ca. 1970, men har siden vært utelatt. Noen forskere sier at de kjenner problemet, men tør ikke røre det.  Du trenger ikke gå til Galileo og Paven for å finne eksempel på politisk styring av forskning. Den slags lever i beste velgående innen norsk pedagogikk.

Det finnes en interesseforening/støttegruppe for "Barn i nød": Lykkelige barn (lykkeligebarn.no)

Ny bok (September 2008): "Begavede barn", er den første norskspråklige av sitt slag. Boken er oversatt fra tysk, og jeg har skrevet et norsk forord.

Alf A. Skjelstad har tidligere behandlet emnet i deler av sin bok: "En tankevekker". Se bokomtale i Bokavisen


Pedagogisk profil april/2006 har evnerike barn som tema, inkludert min artikkel
"Barn med høy intellgens - barn uten stammefrender".

Les Sverre Andreas Danbolts glimrende essay "Å pugge seg ut av samfunnet": Jeg skulle ønsket noen hadde latt meg pugge mer. Jeg skulle ha pugget kongerekker, befolkningstetthet, bydelsnavn og alle generalene i den prøyssiske hæren på 1700–tallet. Ikke bare for å bryte Janteloven og vinne Jeopardy, men fordi det skaper et omriss av vårt samfunn som gjør det lettere å forstå verden. Kjenner du deg igjen? (fra "Samtiden"  1/06). 

Artikler og innlegg om problemet i norske medier. Hva kjennetegner intelligente barn? 
Noen lenker til mer informasjon og noen sitater
Hva sier norsk lov (opplæringsloven)? Og hva sier politikerne? Hva gjør du hvis du har et intelligent barn?
Hva gjør man med slike barn i andre land? (Siden er i sin spede begynnelse)


Hvem er vi? Du treffer oss på ystenes.com og beate.ystenes.com

Flere av våre sider: Pedagogikk.com og Vitenskap.com

Antall besøk siden 18. oktober 2002:
Autentiske sitater
fra folk som har opplevd problemet - som foreldre eller som barn

Sitatene nedenfor er gjengitt med tillatelse til de som har skrevet dem. Noen av sitatene er forkortet, noen er anonymisert. Noen få avsnitt er basert på muntlige henvendelser. De fleste sitatene forteller om problemer, men noen få er oppløftende og viser at det går an å gjøre noe. Sitatene er hulter til bulter, noen ganger er det flere sitater fra samme person. Disse er normalt ikke i rekkefølge.

Jeg har selv en sønn på et halvt år, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre hva som helst for at han skal slippe å kjede seg gjennom skoleårene på samme måte som mammaen og pappaen gjorde.

Jeg blir med venninner og kamerater på fest så jeg får være litt sosial, enda jeg hater det. Jeg vil heller sitte hjemme og pugge en fremmedordbok enn å dra på fest.

For 19 måneder siden blev jeg mor. Og nu er det begyndt at gå op for mig, at min søn sandsynligvis er højt begavet, og det bekymrer mig vanvittigt. Fordi jeg ved, hvor frygtelig hans skoletid vil blive, såfremt han virkelig er intelligent. Jeg ved det fra mig selv. Les hele brevet fra den bekymrede moren.

Et positivt brev, som viser at det går an å gjøre noe: Det er ganske nøyaktig et år siden jeg tok kontakt med dere fordi vi var i en fortvilet situasjon. Jeg tar kontakt nå for å fortelle at det finnes lyspunkter, til og med i den offentlige skole. Les hele brevet her.

Dette er utrolig! Jeg sitter nærmest i sjokk og prøver å fordøye inntrykkene etter å ha lest "Barn i nød" og kommentarer, egne historier m.m. Jeg har gjemt mange nye linker i Favoritter og må nærlese alt minst en gang til, for dette var drøy kost!! Slik begynner brevet fra en mor til et barn som nettopp er diagnostisert med høy IQ. Les hele brevet.

Men skolen var et nederlag, jeg var en G/M elev, selv om jeg fint kunne ha vært en S elev. Jeg valgte dette selv, brent barn skyr ilden. En naturfaglærer i 1ste gym sa jeg var den dummeste han noen gang hadde møtt. Jeg skulket, og drømte meg borte. Men så dro jeg til USA, og så endret verden seg. Jeg fikk 100% (A+) på alle tester, og det var "cool" å være smart. Da jeg kom hjem, fikk jeg karakterene 6 og 5 på gymnaset. Jeg ga nå F... i hva de andre i klassen mente om meg. Angsten for sosial kastrasjon avtok, og jeg aksepterte at jeg ikke var som de andre. 6 i matte og naturfag var det en sann fryd å vise min naturfaglærer fra 1ste gym...

Det er ingen tvil om at lærerenes måte å takle meg på førte til problemer for meg. Mange lærere visste ikke hva de skulle gjøre for å gi meg ekstra utfordringer, derfor ble det plukket veldig på det jeg ikke nødvendigvis alltid gjorde bra. Dersom jeg hadde gjort en slurvefeil, eller hvis skriften min kunne vært penere, ble dette påpekt. Da ble jeg beskyldt for å ikke ha gjort en skikkelig jobb. Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese el. gjøre oppgaver, for at ikke jeg skulle gi inntrykk av at jeg tok lett på det. Jeg har fått lov til gjengi hele historien.

Gjennom din artikkel om "Høy IQ - det forbudte talent" på forskning.no og derfra til hjemmesiden din, ble jeg fascinert av problemstillingen, fordi jeg har observert noe lignende i mitt arbeid. I ca. 30 år har jeg arbeidet med atferdsvanskelig ungdom i barnevernsammenheng. I denne gruppen er det en liten undergruppe som jeg opplever som svært begavede. Les hele brevet til Bjørn Sørlie.

Et lite lysglimt: Det er ganske nøyaktig et år siden jeg tok kontakt med dere fordi vi var i en fortvilet situasjon. Tar i grunnen kontakt nå for å fortelle at det finnes lyspunkter, til og med i den offentlige skole. ;o)
Min sønn har skiftet lærer, noe han gjorde i begynnelsen av året. Vi visste at en av de andre lærerne på trinnet, var veldig oppegående, så vi skrev søknad til rektor om skifte av klasse. Søknaden ble godkjent og han ble flyttet. Nå er han en helt annen gutt. Han stortrives på skolen. Han jobber med et pensum som ligger godt over det pensum som flertallet jobber med. Han har bl.a. hatt hovedrollen i et skuespill, hvor han må lære seg 7 A4 sider (maskinskrevne) utenat, og det gikk strålende. Aldri en sur mine for at han måtte lese. Han trener mellom 20 og 30 timer hver uke, og utenom kommer kampene innen de forskjellige idrettene han driver. MEN han er en solstråle. Takk for støtten vi fikk av dere til å gjøre noe! Det hjalp, og nå krysser vi fingrene for at han skal ha denne læreren ut barneskolen.

Det jeg synes er mest skummelt med det er at jeg har aldri ansett meg selv som intelligent, men nå kan mor fortelle meg at jeg kunne å lese lange og kompliserte ord allerede i 3- 4 års alderen. Noe som får meg til å stille spørsmålet: Er jeg virkelig smart eller ikke? Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Mest sannsynlig fordi at artiklene beveget meg sånn, og brakte frem så mange minner og spørsmål og frustrasjonen og jeg trenger noen å dele tankene med. Det brakte minner om at læreren min på barneskolen gjorde livet mitt vanskelig for meg, helt siden første uke da hun la merke til at jeg og venninna mi var de eneste i klassen som allerede kunne å lese og skrive.

Hun har sosiale og emosjonelle vanskeligheter nå. I barnehagen ble hun aldri forstått, men de sa hun alltid "overfortolket" eller overdramatiserte samspillsituasjoner som var negative eller endte i krangling. Vår datter tolker konflikter på et langt dypere nivå enn det de voksne rundt henne i barnehage eller skole forstår. Hun har ikke problemer med å fortelle hvordan hun tolker og forstår, men hun får ikke slippe til

Har vært på innskrivning, men der fikk vi minimalt med informasjon, bare det inntrykket at skolen hans er helt ordinær, og ikke er vant til å håndtere barn som vår sønn. "Nææææi, kan du lese?!?!?!?!?!? Så fantastisk!!!". Hverken jeg eller min sønn tar så veldig notis av slike voldsomme kommentarer lenger - gjesp - han har jo lest et år allerede. Skulle heller ønske de kunne komme med noe konstruktivt i forhold til dette, i hvertfall så lenge vi ber om det.

Da han var 2 ½ kunne hun allerede alle tallene og mange av bokstavene. Vi tok da kontakt med barnehagen og spurte om det fantes bokstav- og tallleker tilgjengelig og om de kunne legge til rette slik at hun fikk mulighet til utvikle seg innenfor de områden hun var nysgjerrig på. Barnehagen svarte at det hadde de ikke fordi barn pleide ikke å bli interessert i dette før de var eldre.

Selv jobber jeg i skoleverket - i videregående. Jeg møter der hele spekteret av elever fra de flinke til de som må gå for reduserte læreplaner. Jeg ser daglig hvor mye som gjøres for de svake - hvor mange ressurser som brukes her og hvor mange instanser som kobles inn. Et begrep som er blitt et såkalt moteord er "differensiering", men i bunn og grunn betyr det at vi skal tilpasse undervisningen etter de svakeste. De sterke kommer da enda lenger bak.

Vi er to ferske foreldre for verdens flotteste gutt. Han blir fem år snart. Vår sønn matcher deres beskrivelser av evnerike barn. Da vi leste informasjonen på ”Barn i nød" følte vi at det endelig var noen som kunne sette ord på våre bekymringer. Han lærte å lese da han var tre år, seks måneder og to dager gammel. I dag leser han flytende norsk og engelsk. Han er genuint interessert i matematikk, og kunne klokka da han var tre år. Han har god forståelse for abstrakte fenomener og har et rikt ordforråd på norsk og engelsk.

Jenta vår ønsker seg bort, ikke fra oss men fra omverdenen. Hun synes alt er vanskelig og er mye sint. Hun begynner å få konsentrasjonsvansker og er følelsesmessig labil.  Jeg føler at vi har dårlig med tid, før ting fester seg for godt i henne. Hun har negativ selvbildeutvikling og hun blir ikke forstått der hun er store deler av dagen!

Det verste var likevel hva som skjedde i matematikken. I begynnelsen hadde hun syntes det var gøy, om enn veldig lett, og hun hadde derfor gjort mange flere oppgaver enn hun skulle. Dette var strengt forbudt, hun ble kjeftet på og holdt tilbake - man skulle ikke gå raskere frem enn resten av klassen. Resultat: Hun mistet gleden over matematikken og begynte å bli usikker. I dag er hun sikker på at matematikk er vanskelig, og at hun ikke har noen som helst evner innen den retningen. I dag er det usikkert om hun noensinne kommer til å ta videregående utdannelse, hennes lærelyst ble effektivt drept i løpet av barneskolen, og hun har nå et bilde av seg selv som "dum".

Etter å ha funnet denne siden via diskusjonen på forskning.no, har jeg sittet som fjetret.

En av de tingene som bekymrer meg er at han av noen voksne blir oppfattet som belærende og "nesevis". Vi har snakket mye om at andre kan bli lei seg når han "retter på dem" hvis de sier noe som er feil, og jeg forstår at dette er noe han må jobbe med.  Siden han bare er 7 år mener jeg likevel at dette er noe han møte forståelse for, jeg vet at han ikke mener å såre noen når han sier slike ting men at det bare "popper opp i hodet hans" og at han ikke helt klarer å kontrollere dette ennå

Jeg begynte, som mange andre, å lære litt bokstaver da jeg var to og et halvt, slik at jeg klarte å skrive navnet mitt da jeg var tre. Så langt alt vel. Imidlertid tok det litt av, og før jeg ble fire leste jeg eventyr selv i Asbjørnsen & Moe. Før jeg begynte på skolen, hadde jeg lest Ibsens samlede verker, behersket alle fire regnearter, kunne kongerekka utenatt, og hovedtrekkene i de forskjellige kongenes liv og virke, i tillegg til at jeg kunne plassere 100 byer og tettsteder på norgeskartet. Så begynte jeg på skolen, og trodde at NÅ skulle jeg virkelig få noen utfordringer å bryne meg på. Vi ble møtt av en lærer med langt, mykt skjegg, palestinaskjerf og kassegitar (dette var i 1974), som i løpet av den første måneden kun forsøkte å lære klassen bokstaven A (med tilhørende bilder av Apekatter, Agurker og Akende barn). Selvfølgelig holdt jeg på å kjede meg til døde. I andre klasse fikk jeg melding med hjem. Jeg hadde blitt tatt mens jeg brukte det gamle trikset med å bruke en skolebok til å skjule annet lesestoff. Den slags så man ikke nådig på. Nå var det verken Donald eller Playboy jeg skjulte i ABC'en, men en engelskspråklig bok om Beethovens komposisjonsteknikk.

Jeg sitter med reaksjonene friskt i minne etter at jeg tok ut fire virkelig sterke elever i en klasse for å gi dem ekstra utfordringer. Det ble klassemøte, oppvask og skriverier. Jeg gjør det aldri igjen. En av disse flinke elevene uttalte sårt og med dyp mening: "jeg blir aldri forstått, så hvorfor skal jeg gidde..."

Etter http://www.aftenposten.no/utdannelse/article.jhtml?articleID=717540. "Der lettet det en stor stein fra brystet."

Jeg har en veldig skolemoden gutt som nå kjeder seg gjennom første klasse. Jeg så tidlig hvor dette bar, og søkte tidlig om fremskutt skolestart. Vi ble innkalt til møte, og ble frarådet på det sterkeste å søke ham inn direkte i andre klasse. Det gjorde de "aldri". På tross av at skolen stilte mannssterke opp, var de ikke interessert i å se på ungen. Klasseforstanderen har ikke klart å oppdage evnene hans, og er fornøyd så lenge 6-åringen ikke klager over at han kjeder seg.

Jeg kom i en klasse med et lavt faglig nivå, og fikk ikke så mye å bryne meg på. Jeg husker da det begynte en tilbakestående jente i klassen vår, i 6. eller 7. Lærerne ble da av en eller annen grunn veldig begeistret for en ide om at det var fint å sitte sammen to og to og hjelpe hverandre. Gjett hvem jeg ble satt sammen med. Jeg husker første gang min engelsklærer var sint på meg. Han gikk gjennom noe på tavla, som jeg kunne fra før, og som var altfor vanskelig for min medelev. Jeg forklarte henne noe mer grunnleggende som hun ikke kunne og som var essensielt for å svare på de oppgavene læreren hadde satt oss til å løse. Under gjennomgangen stilte han meg et spørsmål, og jeg hadde ikke fulgt med på det han snakket om. Det svarte jeg ham. Han ble sint, og jeg ble oppriktig forundret over det. Hva var ellers vitsen med å sette meg sammen med den jenta, hvis ikke det var for at jeg skulle gi henne tilpasset undervisning, tenkte jeg. Jeg husker med en slags takknemlighet at det ikke gikk så lang tid etter dette at det ble satt inn hjelpelærer for henne, og jeg følte meg fritatt for ansvaret.

Eg er lærar i grunnskulen, og burde kanskje ha alle piggane ute. Men det du skreiv, var godt å lese. --- bakgrunnen for det tener vårt utdanningssystem til lita ære.

Takk for svar, dette har betydd mye for oss, og jeg har fått mot og lyst til å kreve mer av skolen. Her hjemme er atlaset fremme allerede, og land og hovedsteder i Europa er snart i boks. Jeg har trodd at om vi akkurat skulle bremse ham, så skulle vi ikke være med å gjøre skille mellom han og de andre større. Men det blir jo helt feil, og han er så lykkelig over disse kartene og puggingen vi holder på med. --- Han har en kunnskapshunger som er helt utrolig, og den smitter over på resten av familien, så her går det i kart for tiden.

En morsom historie fra da han var 4: Vi kjørte inn til en bensinstasjon for å kjøpe boller på veien. Han reagerte på at stasjonen var åpen så sent, og spurte hvorfor den ikke var stengt. Vi forklarte at den var døgnåpen. Han tenkte seg om og kom med følgende tilleggsspørsmål: - Men, hvorfor er det nøkkelhull i døra, da?

På sesjonstest 1998: Vi fikk fire forskjellige teoretiske tester. Språk, mekanikk, logikk, og matte. Da testene var ferdig, ble vi innkalt en etter en for å høre resultatet. Var det første jeg fikk høre: Kapteinen - "Hvordan går det på skolen?" Meg - "Joa, det går helt greit". Kaptein - "Ja, det visste jeg. Det er fryktelig sjelden jeg ser noen som har alt rett." Problemet er bare at jeg løy...

Tusen takk skal du ha --- Jeg var på biblioteket i går og fikk tak i ABC og faktabøker for barn - han slukte det rått, og var så glad i hele går kveld.

I sjette klasse gjorde jeg meg ferdig med matteboka og ekstraheftet før jul, og var kjempestolt over å ha orket å regne alle de kjedelige repetisjonene, samt at jeg faktisk hadde tvunget meg til å bevise utregningen i hvert enkelt tilfelle (noe som kostet meg stor overvinnelse og mye frustrasjon, da det fortsatt står for meg som fullstendig bortkastet tid). Hvilken belønning fikk jeg for denne bragden? Skjenn fra mattelæreren, alvorlig samtale mellom læreren og min far, og beskjed om at det var min egen feil at jeg ikke hadde noe å gjøre i mattetimene resten av skoleåret.

Har vært systematisk mobbet gjennom hele skolegangen. Var best i klassen i alle klassetrinn uten å anstrenge meg det minste. Alle ekstrabøker i mattematikk var som regel ferdigutregnet 14 dager etter skoleårets start. Fikk angst for klasseromsundervisning i videregående. Fikk aldri fullført noen utdannelse. Begynte å drikke jevnlig ved 16-års alderen og har fortsatt inntil nylig. Har også misbrukt endel narkotika.

Etterhvert som de begynte å skrive på skolen, ble jeg kalt inn til en strålende glad lærer, "- Se her, han blander d og b, - jeg ble så glad da jeg oppdaget at han ikke er helt perfekt! - er det ikke moro?"

Jeg blev upopulær blandt de andre børn, fordi jeg rettede på dem, når jeg syntes, det gik for langsomt. Det var ikke noget, jeg gjorde, fordi jeg var "socialt uintelligent" - jeg kunne da godt regne ud, at de ville blive sure på mig. Men jeg kunne simpelthen ikke holde det langsomme tempo ud. Det var, som om mit hovede skulle eksplodere af kedsomhed. Skolen var døden. Og selvfølgelig var gymnastik, sløjd og håndarbejde det værste. Andre har skrevet til jer om, hvordan disse var de eneste fag, hvor det var tilladt at rose de stærke og håne de svage. Det kan jeg genkende.

Jeg har en sønn, i dag er han noen og tyve år og narkoman. Han leste sine egne Donald Duck i 3-4-årsalderen. Jeg oppdaga at han kunne lese en dag vi var på en butikk: "Manufaktur, står det der, mamma, hva er det, da?" - sa han, og viste til skiltet over inngangsdøra. Da var han 3,5 år.

De to første årene på videregående gikk like lettvint, mattematikk var et av yndlingsfagene, han elsket å løse oppgaver. Da han "møtte veggen", ble han først begeistret, endelig noe skikkelig hodebry. Men så måtte han be om hjelp, og han og læreren "tenkte ikke likt", læreren greidde ikke å åpne den døra før ham.

Ble alltid ferdig med alle skrivebøkene ("Kva las du no") + ekstraheftene før alle andre, uten å få noen nye oppgaver. Fikk derimot mye kjeft fordi jeg var ferdig så tidlig.

Har lest litt om min egen barndom på nettsidene deres; vil bare si at det ikke går galt med alle av oss. Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min egen nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra div bibliotek. Synd med den der skoleplikten. Og mobbingen og selvmordsforsøkene. Jeg ble heldigvis flyttet til en annen skole da det holdt på å gå galt.

Han hadde vel aldri måttet be om hjelp før, og når han nå trengte hjelp over ei kneik - og ikke fikk den - ble det for mye. Læreren la ansvaret for kommunikasjons-svikten på ham, og ba ham tenke selv hvis det var vanskelig å forstå forklaringa. Han slet seg gjennom enda noen uker, jeg tok kontakt med rådgiver og forklarte situasjonen, - selvsagt skulle gutten komme over den kneika der, bare vent til neste skoleår! I mellomtida ble han satt til å lage matteoppgaver og lignende for de andre i klassen.... Han ga opp skolen den våren.

Jeg leste gjennom kjennetegnlisten og måtte kjempe for å holde tårene tilbake, alle fortrengte minner og sinnstilstander fra tidlige barneår kom tilbake på en gang.

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen (de rakket ned på både hjernen min og utseendet mitt). Klarte likevel etterhvert å ende opp som klassens klovn på bakerste stolrad, og forsvarte meg verbalt på en så hard måte at få hadde lyst til å provosere meg.

Etter ei stund var det ikke så moro lenger, prøvde seg som selger, - gjorde det godt der også, men ble kjent med div. individ som utfordret ham på dop igjen, og han "grep utfordringa". Da jeg oppdaget det på nytt, spurte jeg hvorfor han ville utfordre skjebnen på nytt med det der. "Mamma, alt har kommet så lett til meg, jeg har aldri måtte anstrenge meg for noe som helst oppgjennom årene, det her er en kamp jeg KANSKJE kan vinne, men like gjerne kan jeg tape den. Det var en utfordring jeg bare måtte ta, for å bevise at jeg får til dette også."

Ble alltid plassert sammen med de i klassen som tilhørte motsatt ytterpunkt av kunnskapsnivået blant barn. "Du kan jo hjelpe ham siden du er ferdig selv". Jeg hatet det. Det er ikke nødvendigvis en "stimulerande utfording" (jfr. Lilletun) å være hjelpelærer mot din vilje for folk som verken har evner eller vilje til å skjønne hva du prater om. Og særlig ikke dersom de i tillegg er mye større enn deg og slår hardt.

Etter å ha lest helgebilaget til Adresseavisen på lørdag der dere står fram med et lite omtalt problem, har mye falt på plass for meg.

Jeg lærte å lese da jeg var 4, spilte fiolin og blokkfløyte fra fylte 5 og ble sett på som et lite vidunderbarn i bygda. Da jeg begynte i første klasse på barneskolen, ble jeg etter hvert i flere fag henvist til materialrommet ved siden av klasserommet for å lese bøker helt alene. Dette fordi jeg ikke hadde noe utbytte av
undervisningen. Jeg følte at ingen "så" meg, og klassekameratene begynte etter en stund å se på meg som annerledes.

Ifølge min mor lærte jeg å lese sånn i tre-fireårsalderen. Jeg leste i verdensatlas og pugget flagg. Har alltid vært alminnelig interessert i det meste, faktisk så mye at min farfar kjøpte Askehougs store konversasjonsleksikon i gave til min 10-årsdag. På skolen og blandt vennene gikk jeg bare under navnet 'professoren', jeg fant få utfordringer

Lærte av de eldre søsknene å lese da jeg var ca 3-4 år. Kunne regne med enkle tall, spille sjakk, skrive før jeg var 5. Barnehagetantene satte maten fast i halsen da jeg under et måltid telte til 100 på engelsk.

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og jeg hadde lærere som tydelig ikke taklet meg. Mitt første møte med denne virkeligheten hadde jeg da vi hadde tegnetime i første klasse. Alle ble bedt om å tegne hus, og jeg insisterte på å tegne hus med ordentlig perspektiv. Alle de andre tegnet husene på en feil, typisk barnemåte. Da jeg påpekte dette ble det til krangel og læreren forkynnet at ingen måte å tegne på var feil. Dette ble av mine medelever tolket som at læreren ville beskytte meg fordi jeg tegnet feil! Faktum er at hun i all sin politiske korrekthet ville beskytte de noen-og-tyve andre elevene fra å innse at det var *de* som hadde feil.

Etter hvert fikk jeg en ferie/helgejobb som innebar ettermiddags- og nattjobbing på et smelteverk, så da hadde man et mer eller mindre akseptabelt påskudd for å trekke seg tilbake fra de verste eskapadene. Og det var greit for meg, siden jeg i private sammenhenger må ha mennesker rundt meg som stimulerer meg, dvs folk som har allsidige interesser, kanskje et budskap og som er reflekterte.

Jeg har akkurat lest "Barn i nød" m/kommentarer, og har nesten lyst til å bli den første som saksøker staten for grov, og ikke minst overlagt, understimulering.

Derfor har jeg alltid hatt den holdningen at 'om jeg får det til/innser sammenhengen, kan hvem som helst ellers også gjøre det'. At jeg ikke har følt meg vel tilrette skyldtes jo all flyttingen i de aller første årene.--- Slik har jeg tenkt helt til i vår. Da var jeg på et jobbintervju der jeg som en del av prosessen måtte gå igjennom en psykologisk test. Man kan si mye om slike, men denne testen ble gjennomført av profesjonelle. De første tre timene gikk med til ulike typer tester, a la mensa-testene. Deretter ble det en sesjon med intervjuer og samtaler, som tok tre-fire timer. Uten å gå i detaljer, kom det et svært viktig resultat ut av seansen: Konsulenten som testet meg forklarte meg at jeg er et av 'barna i nød', noe jeg ikke hadde innsett tidligere. Han satte seg ned og forklarte meg at hodet mitt fungerer slik og slik, mens det 'gjennomsnittlige hodet' fungerer sånn og sånn.

Gjorde aldri hjemmelekser i grunnskolen eller videregående. Gjorde derimot altfor mye som ikke var lekser, nettopp fordi jeg da kunne gjøre det jeg selv følte for.

Møtte veggen for første gang tredje året på universitetet, etter å ha levd i en naiv tro fram til da om at absolutt alt uansett ville gå på skinner for meg. Endte i første omgang opp med eksamensangst, som ble forsøkt bekjempet med beroligende midler - jeg var flere ganger dopet under eksamen. Jeg endte opp med å gå flere år om igjen, ble også på et tidspunkt kastet ut derfra. En salig blanding av halvhjertede selvmordsforsøk, ekstremt alkoholforbruk med påfølgende økonomisk hengemyr, antidepressiva, beroligende medikamenter, sykemeldinger, permisjoner osv. har fulgt meg i de årene som har gått etterpå.

En av medelevene hadde kommentert at jeg hadde gjort det bra på matten, da læreren foran klassen utbrøt: "Det er ikke sant, både han og han hadde gjort den penere enn henne."

For å begynne med begynnelsen - dere kan selv tenke dere hvor utrolig dustete "matematikk"-undervisningen ble for meg når jeg allerede ved fire år og fire måneders alder enkelt løste i hodet - helt uten papir og blyant - regnestykker som f.eks. 24 x 60.  (Min mor skrev ned med dato og det hele.)  [Jeg kan ikke engang huske når jeg begynte å lese.]  Så skal jeg altså som syvåring måtte bruke et helt år på regnestykker der svaret aldri overskrider 9...  Jeg fikk utdelt en "Ekstrabok", og når både den og pensumboken var unnagjort, fikk jeg lov å bruke 2. klasse-boken - du verden, der gikk svarene på addisjonsstykkene opp i 27 og kanskje enda mer...  Men det var iallfall ett hakk mindre kjedelig. Så, når 2. klasse starter, tvinges jeg til å regne hele 2.klasseboken på nytt!!

Jeg har konfrontert mine foreldre med hvorfor de ikke "så" meg da jeg var liten, og ikke flyttet meg opp i et høyere klassetrinn slik læreren anbefalte. Min mor sier at hun ikke tenkte særlig over det. Alt gikk jo så bra,- og jeg likte da å lese bøker?

Ifølge min mor lærte jeg å lese sånn i tre-fireårsalderen. Jeg leste i verdensatlas og pugget flagg. Har alltid vært alminnelig interessert i det meste, faktisk så mye at min farfar kjøpte Askehougs store konversasjonsleksikon i gave til min 10-årsdag.

Så ble det gymnas - da ble det mye å gjøre, da, iflg. flere relativt oppegående eldre elever.  Men det var ikke verre enn at jeg i 3. gym ikke gjorde en eneste lekse hjemme i noe fag - da jeg kom hjem fra skolen, tenkte jeg ikke mer på den før jeg skiftet bøker (i den grad jeg gadd det - det var mye enklere å spille bondesjakk hvis jeg måtte flytte inntil sidemannen for å - eh - følge med) neste morgen.  Det vi hadde i lekse til 1. time, tok jeg på de få minuttene vi hadde fra bussen kom til timen begynte - var det innleveringsarbeid, så hendte det at jeg måtte gjøre litt på bussturen.  Og hadde vi norskstil som skulle leveres i 3. time, skrev jeg den i 1. og 2. time.  Jeg hadde forlengst sluttet å like skolen - den var nå bare tidsheft og tvang.

Da vi rundt fjerde klasse første gang kom i kontakt med grafiske framstillinger og koordinatsystemer, grudde jeg meg til neste år, til vi skulle komme opp i de vanskelige stykkene. Det tok ikke ett år, det tok femten. I dag vet jeg at problemet jeg forutså heter 'ikke-ortogonale basisvektorer' og undervises først på universiteter og høyskoler.

Som mange har jeg sust igjennom 12 år med grunnskole. Sjeldent gjort en eneste lekse som ikke måtte leveres inn. Resultatet av dette; jeg har blitt bortskjemt. Gode resultater uten insatts har ført til at jeg nå fortsatt sliter med å  motivere meg. Jeg vet, og har erfart at jeg kan komme meg unna ved å gå på halv maskin eller mindre. Møkkasystem.

Jeg tilhører definitivt den lille prosenten av de *uheldig* begavete. Jeg sier "uheldig" fordi det er for disse stakkars elevene at sosialdemokratiet viser seg fra
sin aller verste side. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og jeg hadde lærere som tydelig ikke taklet meg. Mitt første møte med denne virkeligheten hadde jeg da vi hadde tegnetime i første klasse. Alle ble bedt om å tegne hus, og jeg insisterte på å tegne hus med ordentlig perspektiv. Alle de andre tegnte husene på en feil, typisk barnemåte. Da jeg påpekte dette ble det til krangel og læreren forkynnet at ingen måte å tegne på var feil. Dette ble av mine medelever tolket som at læreren ville beskytte meg fordi jeg tegnet feil! Faktum er at hun i all sin politiske korrekthet ville beskytte de noen-og-tyve andre elevene fra å innse at det var *de* som hadde feil.

Sønnen min kunne lese lenge før han begynte på skolen. Han hadde en bror som var fire år eldre, og til storebrors store fortvilelse ble han stadig rettet på av lillebror. Han kjedet seg under hele skolegangen. Han gjorde aldri lekser. Det skar seg da han kom på gymnaset. Han flippet totalt ut, og endte opp som narkoman. Heldigvis klarte han å ordne opp i livet. Etter to år på kjøret dro han til Oslo og tok artium som privatist - han tok altså eksamen i samtlige fag på en gang! Han kom derfor ut samtidig som sine kullkamerater, selv om han hadde kastet bort to år på narkotika. Nå har han en toppstilling i næringslivet, så det gikk bra til slutt.

Jeg har et godt bilde på hva staten gjennom flere årtier med velberådd hu og etter venstreromantiske ideologier har utsatt alle elever som kan og vil noe for :  Studèr de forskjellige fiskeartene i et akvarium.  Sjekk størrelsen.  Se deretter på de samme artene i fritt hav - de blir både 5 og 15 ganger større...  Lurer på hvor "stor" jeg kunne vært...?

Jeg satt og gråt og leste avisen på lørdag! Det finnes faktisk flere i her i denne verden som har opplevd det samme som oss - utrolig!

Da lille "NN" begynte på skolen, leste han Illustrert Vitenskap fra perm til perm (!) med rimelig høy lesehastighet og meget stor interesse. --- Selvfølgelig kjedet han seg veldig når han begynte på skolen. De første 4 årene var et evig mareritt der "NN" var et problembarn og klassens syndebukk. Motivasjonen, den enorme lærelysten og selvfølelsen forsvant gradvis. Mor tok det lille barnet sitt rundt i hele hjelpeapparatet - var han MBD-unge - feilte han andre ting? Var jeg en så dårlig mor? Hvorfor var ikke skolen tilsynelatende interessert i at "NN" var flink? På denne runden ble alle imponert over denne veltalende ungen som konverserte med de voksne. Både nevrologen og barnelegen gav mor refs for å ha oppholdt deres tid!  Så var vi like langt.

Tidlig begynte jeg å løse "tekniske" problemer. Jeg regnet enkle stykker da jeg var 3,5 år. Den første skolen jeg gikk på, til jeg begynte på ungdomsskolen, hadde jeg lærere som gav elevene oppgaver etter hvordan de lå an. Dette systemet virket veldig bra, bortsett fra at jeg fikk vanskeligere og vanskeligere oppgaver. Etterhvert som oppgavene ble vanskeligere, og lærerene skrøt av meg, ble jeg frosset ut av de andre elevene. --- Mitt første år på videregående skole gikk mot all formodning bra. Jeg fortsatte i mitt eget tempo hele året. Også her ble jeg frosset ut, men som min mor sa, forsøkte jeg å ikke bry meg om det. Det andre året gikk veldig bra i starten. Jeg fulgte opp fra året før. Før jul hadde hele klassen forskjellige festlige tilstelninger. Alle ble invitert, utenom meg. Etter jul falt resultatene. Jeg lot være å fortelle noen om dem, fordi jeg skammet meg slik.

...16-32-64-128-256, og ettersom dette er en tallrekkefølge hvor tallet ganges med to (var vel den første tallrekkefølgen jeg lærte da jeg var 6-7 år....opp til 131072)

Blir egentlig deppa og frustrert når jeg får tilbake prøver i de nevnte fagene. På ungdomsskolen fikk jeg 6 seksere og 2 seksere på eksamenene, og da hadde jeg egentlig ikke gjort noe arbeid. Kanskje 15 min lekser i uka. Bestandig vært sånn som spurte mye, ofte slik at lærerne ikke forstod det. Nå prøver jeg å jobbe noe i alle fall, men det stokker seg til så alt for ofte. Jeg gjør helt elementære feil, sånt som jeg har kunnet lenge! Samtidig som at jeg ikke får studert på det jeg har lyst til. du vet vel ikke om en linje med astrofysik, gresk mytologi, kunst og filosofi??

Jeg har bare hatt tre venner iløpet av livet mitt. Selv nå avviser jeg venner som kommer i min vei. De fleste er for lite utfordrende. Jeg mister tolmodigheten med venner som sier: "oj, så raskt du gjør det!" Nå i det siste har jeg funnet mange "voksne"  lite utfordrende. Problemer som de innehar og strever med, løser jeg raskere. Jeg har aldri funnet meg en kjæreste, noe jeg savner aller mest. Dette tror jeg kommer av at jeg mesteparten av mitt liv har vært rundt voksne. Klart jeg strever etter en venn på min alder. Min familie sier jeg bør finne noen på min egen alder, men jeg har vanskelig for å finne en person som er direkte utfordrende. Jeg har ikke hatt hudkontakt siden nyttårsaften, da jeg fikk en klem av min mor. Det er ensomheten som tar livet av meg. Sakte, men sikkert. Selvmord er en selvfølgelig tanke. Jeg har selvdiagnosert meg selv, og funnet ut at jeg har sosial angst. Jeg har vanskelig for å ta til meg nye personer og er redd for at ingen liker meg. Jeg prøver å gjøre det så dårlig som jeg kan på skolen, noe jeg klarte i år. Ingen 6'ere i 2. termin er et synlig bevis for det. Ellers har jeg ligget over 5 hele tiden, når jeg var i form. Det begynner å bli sent, så jeg bør avslutte dette brevet.

Takk for at dere tar dere tid til å samle så mange skjebner. Det var virkelig godt å lese at jeg ikke er alene i denne verden.

Jeg har alltid hatt lett for å lære. Jeg var flink i det meste på barneskolen og ungdomsskolen, og brukte aldri særlig mye tid på lekser (fikk jo bra karakterer uansett). --- Da jeg kom på gymnaset møtte jeg veggen i et par fag. Hadde ingen erfaring med å jobbe for karakteren, og hvis jeg ikke skjønte noe ga jeg opp med en gang. Dette førte til nesten stryk i mattematikk og dårligere karakterer i andre fag. På en litt syk måte gjorde dette meg tilfreds også! Jeg kunne si helt ærlig at jeg hadde fått dårlige resultater på prøver, og dermed ble jeg "en av de andre" på en helt ny måte. På ungdomsskolen var det jo alltid et minus å være en av skolelysa, og jeg som stort sett satt hjemme og leste var ikke akkurat midtpunktet i klassen.

Selv hadde min klasse på ungdomstrinnet mattetimer sammen med en parallellklasse, der elevene ble inndelt i tre grupper etter nivå, men så hadde vi også en eksepsjonelt engasjert klassestyrer.

Da jeg var ferdig med oppgavene i matte-timen, fikk jeg utlevert "Stjerneboka". Men også denne ble jeg raskt ferdig med. Tilslutt ble jeg sittende med noen gamle oppgave-bøker av den kjedsommelige sorten. Jeg håpet alltid at jeg skulle få noe annet å gjøre enn å regne i disse bøkene. Oppgavene var ren rutine og for hver oppgave måtte vi regne ut tverrsummen av svarene. Dette ble etterhvert utrolig kjedelig.

Det påfallende var at mens det var helt feil å være god i alle teoretiske fag, var det greit å være god i gym. Når vi skulle spille fotball, fikk de to flinkeste velge lag. Jeg og noen andre sto bestandig igjen til slutt. Tenk om vi hadde gjort det slik når vi skulle ha gruppearbeid i andre fag!

Mitt første barn, en gutt, lærte seg selv å lese da han var 2,5 år. Jeg motarbeidet ham straks jeg oppdaget dette, han fikk ikke leke med bøker.

På ungdomsskolen var det oppgaver i matematikk av typen: må gjøres, bør gjøres og kan gjøres. Kan-oppgavene var alltid vanskelige, men kjekkest synes jeg. De hadde forresten også et prisverdig valgfag som het: "Utvidet matematikk". Det var veldig interessant, kan jeg huske. Her tok læreren opp litt andre vinklinger til mattefaget enn i de vanlige timene. Vi fikk også prøve oss litt på oppgaver som var for førsteklassinger på gymnaset.

Den dagen jeg skulle begynne på skolen fikk jeg et matematikkspørsmål, jeg har glemt hvilket. Spørsmålet var opplagt for å teste meg, for alle hadde hørt at jeg skulle være så flink imatematikk. Jeg så med en gang at svaret skulle bli 100. Men jeg tenkte at hvis jeg svarte 100, og det var feil, så ville det virke dumt, for det er et sånt svar som man bare kastet ut hvis man ikke visste noe. Så jeg svarte at det skulle bli 101.

Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Det aller meste av dette er lærdom han har skaffet seg fullstendig på eget initiativ. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å "pushe" på. Han har en enorm naturfaglig interesse. --- Men hva kan så skolen tilby ham faglig? null og nix. Det eneste utbyttet han har, er sosialt. Han har måttet sitte å fylle ut svar på mattestykker som fx 3+4, 7-2 osv. Gutten ble jo svært frustert over slikt "rutinearbeid". Men til tross for henvendelse til skolen, kunne han ikke få tilrettelagt undervisningen til egne evner. Det virker faktisk ikke som om han har noe bevisst forhold til at skolen er et sted han skal lære ting! Det værste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende. Ikke rart kanskje, etter snart tre år på skolen uten en eneste virkelig faglig utfordring...

Jeg hørte helt klart med til dem som ble understimulert i forhold til evnene, spesielt av enkelte lærere. Jeg hadde god hukommelse, og kunne stort sett det jeg ble spurt om. Man skulle tro at det var populært, men nei. Jeg husker spesielt en uspiselig egalitarist av en lærer som kalte meg "Leksikon" i en hånlig tone når jeg svarte riktig Her var det ikke snakk om understimulering, men direkte motarbeidelse....

Bra noen tør å ta opp dette.

Det første folkeskoleår var avsindig kjedelig; jeg satt i norsktimene (eller hva de nå het) og leste på selvvalgt sted i leseboken, og var hjelpeløs når jeg skulle "inn i systemet" og lese når det ble min tur.

Den gamle overlæreren der jeg gikk på barneskolen fikk flyttet meg opp et klassetrinn, så jeg har heldigvis ikke mer enn 8 års grunnskole. Først mange år senere fikk jeg via omveier høre at denne overlæreren hadde fått store problemer med sine overordnede i den kommunale skoleetaten på grunn av det han hadde gjort.

Problemene du beskriver kjenner jeg bare så altfor godt, både fra egen erfaring og i enda større grad fra det livsledsageren min forteller. Gamle, halvglemte frustrasjoner bare strømmer på....

På min barneskole var det heller ikke særlig gunstig sosialt å være smart, så jeg husker godt hvordan jeg ofte gjorde meg dummere enn det jeg var slik at jeg ikke skulle bli upopulær.

Barnebarnet skriver postkort til meg, har en ikke fyllt 5 år ennå. Han leste da han var 3 1/2. Jeg gruer meg til han skal begynne på skolen.

Noe mer forståelse for intellektuelle behov hadde i tilbakeblikk kunne ha gitt meg en vesentlig høyere livskvalitet og læringsevne de første syv år av min skolegang. --- Meget kunne ha vært lettere med en bedre skoleundervisning. Dette tror jeg ikke er enkel syting og etterrasjonalisering, men en noenlunde objektiv selvvurdering.

På ungdomsskolen hadde jeg heldigvis en mattelærer som på et mirakuløst vis greide å forene det sterkt uttrykte ønske i norsk skole om at alle skal være like (egentlig var det vel like muligheter som var ideen, men det er jo ikke slik i praksis akkurat...) med evnen til å gi alle sine elever utfordringer etter eget ønske og nivå. Han ga lekser på a, b og c nivå, med den antakelsen om at alle elevne VET selv godt hva de er gode for og hva de ønsker å oppnå, altså implisitt, ønsker man bare å jobbe hardt for om mulig å få en G, så velger man naturligvis bare å perfeksjonere a-nivået, men vet man at kanskje er s-en mulig så gjør man c-oppgavene. Dette fungerte utmerket i vår klasse, man trengte ikke si til noen hvor man plasserte seg selv, og læreren visste jo i alle fall godt hvor mye hver enkelt kunne forventes å prestere, og kunne da også evt veilede litt på valg av nivå. For meg ble dette litt av en åpenbaring, jeg slapp å dille med de enkle oppgavene, og kunne få utfordringer som gjorde faget artig. Han praktiserte noe av det samme i naturfag, frivillige lekser som de som dels var interessert i faget, og dels i karakterene kunne gjøre. Bonuslekser. Jeg koste meg med disse. Interessant nok ble det da også s i hans fag og ikke de andre...

Timene hadde ingen store utfordringer, jeg ble alltid ferdig tre ganger raskere enn snittet. Læreren ga med bøker å lese for å fylle tiden - eller verre: satte meg som hjelpelærer i klassen. Dette medførte en distanse rent sosialt - jeg ble aldri integrert i jevnaldrenes lek osv.

Jeg var vel tidlig utviklet jeg også. Jeg var neppe mer enn 12 år da jeg stod på fortauet på Store Ringvei i Oslo og vurderte lastebilene som dro forbi tungt lastet med stålplater og lignende, på vei til og fra det som den gang var industribedriften Spigerverket i Nydalen et par kilometer unna. Jeg vurderte å la en av dem gjøre slutt på livet mitt. :-( Det ville vel havnet i kategorien "trafikkuhell", antar jeg. Krav om bedre sikring for uoppmerksomme unger, lavere fartsgrenser eller lignende.... Pistolen som min far hadde liggende etter krigen var en annen mulighet, men den ble avskrevet, fordi jeg ikke ønsket at han skulle få bråk med politiet for uforsvarlig oppbevaring av våpen etterpå.

Det tok meg ihvertfall tre år på universitetet før jeg begynte å virkelig skjønne at læring kan være noe annet enn en dyd av nødvendighet, og med det mener jeg at jeg faktisk begynte å følge med på forelesninger, lese jevnt og fordi det var gøy, begynte å diskutere fag med andre og kose meg med faget mitt. Nå må man jo da kanskje lure på hva jeg gjorde de andre årene, og det er gjør jeg i grunnen også, men jeg var så uvant med å ha lærings-ENGASJEMENT at det tok meg lang tid å finne min egen nysgjerrighert tilbake igjen.

Jeg er født i Sverige 1970, og skrev egne hjemmesnekrede astronomiske faktabøker ved fem og et halvt års alder akkurat som en av de andre som blir nevnt i teksten. Etter en skolegang som endte opp med at alle lærere ville at jeg skulle bli naturviter, noe som jeg ved 15 års alder forsåvidt kunne forstå at de ville, men jeg ikke lenger ville, valgte jeg å satse på det som ga meg motstand, og som utfordret meg sjelelig. Idag er jeg musiker. Der var jeg en av mange midt på treet, og det å studere klassisk musikk handler om så mye annet enn IQ og logikk. Nå, jeg hadde det lett med det musikkteoretiske...

Det var spesielt ille med én av mine favoritter, matematikk, fordi ukens arbeid stort sett var ferdiggjort i løpet av 20 minutter. Med et lite hefte med flere oppgaver var kanskje en time til unnagjort. Så fikk vi flinke ikke lov til å gjøre mer, for vi måtte ikke komme for langt foran de andre.

Av disse "flinke" i mattefaget den gang er det bare meg som har gymnas og høyere utdannelse (det var et arbeiderklassemiljø). To av de andre ble åpenbart understimulerte bråkmakere. Et par andre lærte å gi blaffen. Alle lærte at matematikk ikke var noe man skulle arbeide med.

Vi prøvde å få sønnen vår flyttet opp ett år på skolen, men det er nesten umulig. Et av spørsmålene han fikk på testen var "hva er 8x8?". Han kunne ikke svaret, men han fant ut at 8x10 er 80, og 80-16 blir 64. Det ble vurdert som negativt.

Ideen om at det går an å få alle ungdomsskole elever til å tro at alle er "like" er absurd. Elevene bruker ca 5 minutter på å plassere sine medelever på intelektuelt og fysisk nivå, de trenger ikke kursplaninndeling for en slik rangering. Å oppnå at de likevel ikke ser ned på de "dumme" i forhold til menneskeverd, er selvfølgelig et mål, men å tro at man gjør det ved å late som om alle kan klare samme pensum, er tull.

Jeg husker at jeg skrev et leserinnlegg som 12-åring der jeg krevde min rett og viste til skolens plikt om tilpasset undervisning. Jeg argumenterte også for den gamle inndelingen i plan a,b og c.

Jeg husker da en lærer på ungdomsskolen (mot slutten av 70-tallet) holdt på å få sparken fordi han skilte ut de beste elevene for å gi dem litt mer oppmerksomhet. De flinke eksisterte ikke, av ideologiske grunner, og uansett "ville de jo klare seg likevel". Et par av dem gjorde seg senere fortjent til ideologisk korrekt støtteundervisning...

Men hvis norsk rett reagerer som du frykter, vil jeg anta at menneskerettighetsdomstolen vil finne noe annet. Det vil ikke være første gang at Norge taper saker der den alminnelige rettsoppfattelsen i vårt rettssystem er på kant med loven og lovens intensjoner.

Jeg kjedet meg gudsjammerlig, og min avsmak for matematikk er antakelig et resultat av de evig gjentatte oppgaver med eksempelvis alle to tall hvis sum blir 9. Det var ikke før langt oppe i gymnaset at jeg virkelig skjønte at de andre i klassen ikke bare lot som de strevde med leksene. --- Det er i alle fall et faktum at jeg som aldri har måttet anstrenge meg intellektuelt fortsatt ikke gidder, samt at jeg har fått en sikkert irriterende overlegen holdning til omverdenen. Mitt største læremessige gjennombrudd er fortsatt den dagen jeg satt med leseboken og bokstavene plutselig krøp sammen til ord.

Særlig det du skriver om problemer med å relatere til jevnaldrende i oppveksten kan jeg skrive under på - jeg hadde problemer med dem fordi jeg trodde de var like kjappe som meg, og de hadde problemer med meg av samme grunn. Det het ikke mobbing den gangen, og jeg klarte så noenlunde å holde dem fra livet men morsomt var det ikke. Min søster sier at en av hennes grunner til ikke å få barn, var at hun ikke ville utsette barn for det hun ble utsatt for i skolen.

Jeg leste da jeg 3 1/2 år. Da jeg var fem år leste jeg i avisa om en mann som gikk rundt og plaget barn. Jeg ble så skremt at de begynte å gjemme avisa for meg.

Dersom ein var flink å rekne, fekk ein "kometboka" - ei endelaus liste med banale reknestykke. Eg oppfattar dette som rein stagging. Eg skjønte det ikkje då, og skjønte heller ikkje kvifor eg vart så uroleg og umogleg og ikkje gjorde leksene mine så eg fekk melding heim om det - men mor og far skjønte det, for dei er sjølve lærarar. Du og du kor tungt det var for flinke meg å kome heim med den meldinga i boka, og du kor letta eg vart over kor bra foreldra mine tok det!

Det vart noko betre på ungdomsskulen av di eg der møtte sosiale utfordringar og stimulansar, og lærarstaben synte meir pedagogisk breidde. Men løysinga mi mot understimulering vart å fungere som "hjelpelærar" i matematikk.

Da jeg begynte på skolen lot jeg som om jeg ikke kunne lese, jeg stavet og stotret som de andre. Men da jeg kom til jul var det en historie som var så spennende at jeg glemte meg og leste flytende. Jeg kom til med selv da jeg oppdaget at alle var blitt helt stille. "Du kan jo lese", sa læreren, men jeg nektet fortsatt.

Som særdeles aktiv (og tildels dopet av epilepsi-medisiner på grunn av en feildiagnose) trengte jeg en del oppmerksomhet og utfordringer, og kjedet jeg vettet av meg fra første halvår på skolen. Ble umiddelbart problembarn og ble sendt ut på gangen i HVER ENESTE TIME i 1. og første halvdel av 2. klasse.

Problemene toppet seg på ungdomsskolen, da jeg begynte å gi blaffen. Skulket, hang sammen emd eldre ungdommer - men hadde fremdeles topp karakterer. I 8. klasse innkalte min lærer til møte, og foreslo at jeg skulle droppe 9. klasse - og gå rett til gymnaset. Dette krevde dispensasjoner - og psykologitester. Min IQ ble målt langt over gjennomsnittet - psykologen anså meg også som mer sosialt moden enn min alder skulle tilsi. Dermed fikk jeg hoppe over 9. klasse. For meg ble denne flyttingen en redning.

OK, jeg kom meg gjennom en utdannelse (hovedfag fysikk) med middels resultat og klarer meg bra. Pussig nok gjorde jeg det litt over middels uansett nivå, så jeg fleipet med at jeg sikkert fikk en middels nobelpris også.

Vi kalte det mobbing et par år etter at det var over (det varte i 5 år).

Læreren og rektor mente at han antakelig var et MBD-barn.

Uansett er det typisk fra noen av kommentarene i denne diskusjonen at dette er et FY-tema. Det er flott at du tar det opp. Jeg ville kanskje vært hardere, men derfor er det bra at jeg aldri skriver slikt.

Jeg lærte selv å lese i 4 1/2 års alderen, og kunne regne før jeg begynte på skolen. Heldigvis har jeg vokst opp med to foreldre som har hatt lærerutdanning og som har stimulert og motivert snarere enn å prøve å holde igjen.

Jeg har hatt blandede opplevelser av "A4"-skolen i Norge, der alle skal lære det samme - verken mer eller mindre, og kjenner meg igjen i din så treffende formulering om at man møtes med "dårlig skjult skadefryd når barnet for en gangs skyld ikke mestrer noe" (derav min fornøyde gymlærer på ungdomstrinnet som satte en G i karakterboken - nikket og sa "det er godt å se at du også er menneskelig" eller noe i den duren...)

Å være en flink "einstøing" er ikke bare lett på en vanlig norsk skole. Å bli mobbbet snarere enn å bli respektert av medelever fordi man faktisk KAN svarene til læreren er neppe en god motivasjon til å lære mer? Noen lærere skjønte situasjonen og kom med "ekstrabøker" i matte og liknende, men for det meste var det "likhetstanken" som dominerte.

Etter at jeg begynte på NTH gjorde jeg den "sjokkerende opplevelsen" av at man faktisk måtte jobbe - frem til da ble prøve-lesning og stilskriving fortrinnsvis gjort "just in time" - hadde man vært i timene, trengte man jo ikke å lese så mye utenom? Å kun lese 4-5 dager før mine første eksamener på NTH viste seg å være utilstrekkelig for å oppnå liknende resultater som de jeg var vant med fra tidligere skolegang...

Jeg oppdaget at de voksne ved skolefritidsordningen omtalte sønnen min som "professoren".

Universitetet var like skuffende som resten av læreverket, og når det for en gangs skyld dukket opp en foreleser med noe å si var det alltid en eller annen på første benk som lurte på om det der var pensum.

Grunnskolen var på mange måter en lek for meg. Jeg lærte alt ekstremt raskt og fikk alltid best resultat på alt jeg gjorde ifht andre i klassen og for den saks skyld på hele skolen. Jeg måtte imidlertid alltid gjøre nøyaktig det samme som alle disse andre, og det ble etterhvert en understimulering som ofte drev meg inn i kjedsomhet. Denne kjedsomheten ble faktisk så ille etterhver at jeg brukte enormt lang tid på leksene mine og skolen ble et mareritt av den grunn.

Jeg tror ikke det var mange timene med lekser jeg gjorde i 7., 8. og 9. klasse forutenom stiloppgaver og slikt som jo var arbeid som måtte gjøres. Jeg gjorde ingenting, og fikk godt betalt for det. Kjedet meg gjorde jeg heller ikke, jeg kunne jo gjøre som jeg ville. Dette fortsatte faktisk helt til 3. klassen på gymnaset, hvor de første signalene på at noe ikke var helt bra begynte å melde seg. Plutselig var det en del fag som dukket opp som faktisk kostet noe, uansett hvor intelligent du var, man måtte lese stoffet for å lære seg det. Det gjorde jeg for en stor del ikke og karakterene falt litt, men ikke katastrofalt. Så begynte jeg på universitetet i Tromsø; samme opplegget: Leste ikke og fikk dermed store problemer. Jeg mener: uansett hvor smart man er må man jo lese [boka] for å lære seg noe fra den. Flyttet videre til Trondheim og begynte å studere ---, samme greia og etterhvert begynte livet å ramle sammen. Plutselig var jeg ikke lengre noe skolelys, ikke flink til noe faktisk. Det hele kulminerte etterhvert med alvorlig depresjon og innleggelse på dertil egnet sykehus...

I 4. klasse fikk vi en lærer som var veldig glad i å gi masse med lekser. Tanken var jo at vi skulle få dette inn i fingerspissene og å lære metodene ordentlig. Vel nå var det slik at metodene hadde jeg lært meg for lengst, og stykkene var for meg så enkle at jeg kunne svarene bare ved å ha lest dem. Det var dermed forferdelig demoraliserende å sitte der å føre inn stykke etter stykke av noe jeg jo mestret 100%; jeg kjedet meg enormt og arbeidet tok dermed lang tid. For "andre" som kanskje ikke kunne svaret før de hadde løst oppgavene på papiret ble kanskje ikke dette så kjedelig, men for meg var det den reneste tortur.

Jeg var alltid best eller blant de beste i klasssen på ungdom og barne-skole. Lekser gjorde jeg nesten aldri, og prøver fikk jeg samme karakter på om jeg øvde eller ikke -nesten da. (M-en var veldig brei hos mine lærere.) Det gir meg problemer nå som jeg må gjøre lekser fordi vi har mye lærestoff, og jeg tror dette vil bli et mye større problem når jeg kommer på universitetet, hvor det blir enda mer arbeid, og det ikke er nok å bare være tilstede på forelesningene.

På barneskolen lå jeg foran alle i alt. Om jeg ble ferdig med noe ble det bare flere oppgaver, mer av det samme. Jeg konkurrerte på sett og vis med ei jente om å komme lengst, og derfor holdt innsatslysten seg lengre enn den hadde gjort ellers.

Jeg kan aldri huske å ha fått noe skryt på barneskolen, men jeg husker at det jeg ikke fikk til, som tegning, håndarbeid og finskriving ble hardt angrepet. Jeg fikk gjennomgå for det, og kan merke spor av vonde minner om det.

Jeg huskerat jeg en gang bemerket at læreren sa feil. Jeg hadde rett og visste det godt. Jeg bemerket det ikke i en hånlig tone, eller negativt på noen måte, men gjorde henne kun oppmerksom på det. Hun klikket på meg. Skjelte meg ut, og sa noe som "kanskje du heller skal stå her oppe, du.. " og hun gjorde den merkeliste ting. Hun kalte meg "proffessoren" i en hånlig tone. Det rare med det var at hun tok etter barna (!), det var hva de pleide å kalle meg, nemlig "proffessoren", og hun visste jeg ikke likte det.

Jeg leste selv før jeg var fylt fire. Da jeg var i ungdomsskolealder diskuterte mine foreldre med skolemyndigheter og skolepsykolog om jeg burde hoppe over et klassetrinn. Men siden jeg allerede egentlig var litt for tidlig ute, ble ytterligere forsering frarådet. Istedet tok jeg handelsskole pr. brevkurs parallelt med 8.klasse, og avla eksamen kort tid etter at jeg fylte 14 år. Samme året tok jeg forresten eksamen for å bli lisensiert radioamatør, dessuten var jeg patruljefører i speideren med ansvaret for en mentalt betydelig tilbakestående gutt, samt 4-5 andre som alle var yngre enn meg. Og det var vel i grunnen et ganske typisk år i min ungdom.